Sist oppdatert:
29.05.2021
29.05.2021
Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke tillatelse for å komme til Norge og gifte seg med sin forlovede, fordi det ikke var sannsynliggjort at klageren vil returnere til hjemlandet dersom en senere søknad om oppholdstillatelse blir avslått. Søknaden ble også avslått fordi 24-årskravet ikke var oppfylt.
Bakgrunn
Klageren, som var under 24, år søkte om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap med sin forlovede i Norge (referansepersonen). Klagerens forlovede har bakgrunn fra Iran.
Vurdering og konklusjon
UNE kom etter en helhetlig vurdering til at vilkårene for å få oppholdstillatelse for å inngå ekteskap i Norge ikke var oppfylt. Etter fast og etablert praksis skal en søknad om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap i Norge avslås hvis det ikke er tilstrekkelig etablert at klageren ville blitt innvilget besøksvisum (schengen-visum) til Norge. Klagerens returforutsetninger skal vurderes konkret, både med hensyn til de generelle forhold i klageren hjemland og klagerens individuelle omstendigheter.
I avgjørelsen la UNE avgjørende vekt på at det er stort utvandringspotensiale fra Iran på grunn av de rådende sosiale, økonomiske og politiske forholdene. Mange fra Iran kommer til Norge og søker ulike tillatelser. UNE mente derfor de generelle returforutsetningene var svake.
UNE mente at det heller ikke var forhold ved klagerens individuelle situasjon som tilsa at det er sannsynlig at hun vil returnere til hjemlandet hvis søknad om videre opphold ikke blir innvilget. UNE viste blant annet til at klageren er ung, ugift og barnløs samt at hun bodde hjemme hos sine foreldre og ikke hadde økonomiske forpliktelser i hjemlandet. Selv om klageren hadde arbeid i hjemlandet ble dette ikke ansett som en økonomisk forpliktelse som i tilstrekkelig grad sannsynliggjorde at hun vil returnere til hjemlandet.
UNE avslo også søknaden fordi forholdet mellom klageren og referansepersonen ble innledet etter at referansepersonen kom til Norge, og da må begge parter være fylt 24 år (24-årskravet). Vilkåret var ikke oppfylt fordi referansepersonen var under 24 år gammel. UNE mente det ikke var åpenbart at det planlagte ekteskapet var frivillig og gjorde derfor ikke unntak fra 24-årskravet.
Partene har bakgrunn fra Iran hvor det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer. UNE mente at 24-årskravet gjelder i saken og at det ikke var åpenbart at det planlagte ekteskapet var frivillig. UNE viste til forarbeidene til bestemmelsen hvor det står at terskelen for hva som er "åpenbart" er høy og at lovgiver er klar over at bestemmelsen også vil ramme frivillige ekteskap.
UNE mente at ekteskapet ikke var i strid med ektefellenes kultur, på en slik måte som tilsa at det var helt usannsynlig at familie eller andre kan ha presset partene til å inngå ekteskap. UNE viste til at partenes familier kjenner hverandre godt, og mente det ut i fra dette ikke kan utelukkes at ekteskapsinngåelsen mellom partene ikke bare er en sak som berører dem. UNE mente at det ikke kan utelukkes at partene har følt et visst press fra sine familier om å inngå ekteskap. UNE la ikke vesentlig vekt på at partene selv opplyste at forholdet er frivillig, fordi de kan ha vært utsatt for press. I vurderingen la UNE vekt på at klageren kun var 19 år da de ble kjent og forlovet seg, og at forlovelse ble inngått etter svært kort bekjentskap og uten at partene hadde tilbragt særlig tid sammen.
UNE viste også til at det kan forekomme varierende grader av press, tvang og overtalelse fra foreldre som har ønske om hvem deres barn skal gifte seg med. Parter som er svært unge og er økonomisk og sosialt avhengige av foreldre og øvrig familie kan ha begrensede muligheter til å hevde egne interesser når de kommer i konflikt med familiens ønsker. UNE viste til at klageren bodde hos sine foreldre, og at man ikke kunne utelukke at hun har et avhengighetsforhold til sine foreldre. UNE mente at det derfor kunne settes spørsmålstegn ved graden av selvstendighet og frihet knyttet til hennes valg om å inngå forlovelse.
Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at oppholdstillatelse ble innvilget etter utlendingsloven § 49.