Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren hadde tidligere flere år med oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av familieinnvandring med norsk ektefelle. Paret ble separert og flyttet fra hverandre. Deres felles barn ble boende med mor. Klageren søkte om oppholdstillatelse for å ha samvær med barnet.

 

Vurdering og konklusjon

For å få oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning med barn er det et vilkår at klageren har samværsrett av et visst omfang og benytter seg av denne retten. Hensikten bak bestemmelsen er å sikre et allerede eksisterende samvær mellom barn og forelder.

 

Samværsretten må som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske. Se utlendingsforskriften § 9-10 og § 9-3.

 

UNE mente at den første samværsavtalen som ble fremlagt med søknaden ikke viste at det var avtalt samvær av stor nok omfang. Det var heller ikke fremlagt bekreftelse på at samværet med barnet var gjennomført som beskrevet i samværsavtalen, selv om UDI hadde etterspurt dette.

 

I klagen ble det sendt inn ny samværsavtale som UNE i likhet med UDI mente viste at det var avtalt samvær av stort nok omfang. Barnets mor sendte inn en beskrivelse av gjennomført samvær i klageomgangen, etter at UDI hadde bedt om dette. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren gjennomfører det planlagte samværet. Det var ikke fremlagt dokumentasjon, heller ikke etter at UNE fikk klagesaken, som viste at klageren faktisk benytter seg av avtalt samværsrett. At noe er avtalt, gir ikke i seg selv informasjon om faktisk gjennomføring.

 

UNE mente at klageren hadde hatt tid og mulighet til å tilpasse sin situasjon med tanke på å gjennomføre samværet med barnet. Avstanden mellom bostedene var ikke til hinder for gjennomføringen. Det var heller ikke fremlagt noen plan for opptrapping av det eksisterende samværet.

 

UNE kom derfor til at klageren har hatt mindre samvær enn det som er avtalt, og dermed også mindre samvær enn det som skal til for å få en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 52. Det er det reelle samværet som er avgjørende.

 

Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra kravet til samværets omfang. Det forelå ikke særlige grunner slik dette skal forstås, se utlendingsforskriften § 9-3 tredje ledd. Verken barnets alder eller avstanden mellom bostedene tilsa at samværet ikke kunne gjennomføres. Det var ikke sendt inn bekreftelse fra den andre forelderen på at klageren har hatt samvær med barnet etter samlivsbruddet. Klageren hadde ikke opplyst om noen årsaker til hvorfor han ikke har utøvd samvær i tråd med samværsavtalen. Det var heller ikke sendt inn noen plan for opptrapping, slik at det avtalte samværet kunne gjennomføres. Klageren hadde ved flere anledninger fått informasjon om hva som kreves for å få tillatelse på grunnlag av samvær med barnet. Det var heller ikke sannsynliggjort at vilkåret til samværets omfang ville bli oppfylt i løpet av ett år.

 

UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne begrunne en tillatelse. Saken skilte seg ikke ut fra andre tilsvarende saker. Det var ikke forhold ved barnet som tilsa at et avslag ville være en større belastning for dette barnet enn det som må antas å være tilfelle i de fleste tilsvarende saker. Klagerens tilknytning gjennom oppholdstillatelse i Norge var ikke lang nok til å ha opparbeidet seg en særlig tilknytning. Etter praksis er det lagt til grunn at det må foreligge opphold med tillatelse i minst 8 til 10 år, for at det skal anses å foreligge en særskilt tilknytning til Norge. Søknaden om opphold ble derfor avslått.