Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen i Norge fordi ekteskapet ikke er anerkjent i Norge. Ektefellen som bor i Norge var ikke tilstede da ekteskapet ble inngått i utlandet.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse ved norsk ambassade i utlandet. Formålet var å bo sammen med ektefelle (referansepersonen) i Norge som var blitt norsk statsborger. Vedlagt søknaden var blant annet ekteskapskontrakt fra Irak der det sto at paret ble viet og registrerte kontrakten et par år tidligere.
Vurdering og konklusjon
UNE mente, i likhet med UDI, at vilkårene for ektefelletillatelse ikke var oppfylt fordi ekteskapet ikke er anerkjent i Norge.
Ekteskap som er inngått i utlandet anerkjennes som hovedregel i Norge hvis det er gyldig
inngått i vigselslandet. Dette gjelder likevel ikke hvis ekteskapet er inngått uten at begge var
til stede under vigselen, og minst én av ektefellene var norsk statsborger på det tidspunktet
vigselen fant sted. Regler om dette står i ekteskapsloven § 18 a.
Den fremlagte ekteskapskontrakten (vigselsattesten) viste at ekteskapet ble inngått i Irak et par år tilbake i tid. Referansepersonen var på dette tidspunktet norsk statsborger. Det var ingen opplysninger om at hun da var til stede, og hun hadde også selv fortalt at hun gav
fullmakt til en annen som var til stede ved vigselen.
UNE mente derfor at ekteskapet ikke anerkjennes i Norge.
Fylkesmannen i Oslo og Viken kan likevel anerkjenne ekteskapet hvis sterke grunner taler
for det. Paret hadde søkt om slik anerkjenning, men det var ikke gitt
noen opplysninger om resultatet av denne søknaden. UNE avventer heller ikke
behandlingen av søknaden. Grunnen til dette er at vilkårene for oppholdstillatelse
som hovedregel bør være oppfylt når søknaden leveres. Hvis søknaden leveres før
vilkårene er oppfylt, må klageren selv bære risikoen for at saken blir behandlet før vilkårene
er oppfylt, og klageren kan søke på nytt hvis vilkårene senere blir oppfylt.
Det var
heller ikke sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås, som
kunne begrunne en tillatelse etter utlendingsloven § 49. At irakiske myndigheter ikke krever at partene er tilstede ved inngåelse av ekteskap kunne ikke gi grunnlag for tillatelse fordi det er blant annet slike tilfeller ekteskapsloven § 18a er ment å forhindre. Å gi en tillatelse på dette grunnlaget ville derfor innebære en omgåelse av ekteskapslovens regler. UNE mente også at dersom Fylkesmannen i Oslo og Viken ikke anerkjente ekteskapet var det mulig for paret å skille seg i Irak, og deretter inngå ny ekteskapskontrakt. Det var derfor ikke umulig for paret å inngå et gyldig ekteskap som anerkjennes i Norge. At paret ønsket å få barn, er en situasjon som gjelder mange søkere og det var ikke grunn til å gi oppholdstillatelse.
UNE vurderte klagerens opplysninger om situasjonen i hjemlandet, men reglene om familieinnvandring åpner ikke for å ta stilling til om
klageren har behov for beskyttelse. Dette dekkes av egne regler. Dersom klageren mente å
ha behov for beskyttelse (asyl), kunne han søke om dette i et land som har underskrevet FNs
flyktningkonvensjon.
Relevante lenker for sammendraget
