Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke familieinnvandring med far fordi han ikke var igjen i hjemlandet uten foreldre. Moren bodde fortsatt i hjemlandet. Det hadde ikke betydning at moren hadde helseproblemer fordi vilkåret er objektivt. Klagerens egne helseproblemer tilsa heller ikke at klageren var helt avhengig av personlig hjelp fra faren i Norge.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse fra ambassade i utlandet i 2019. Formålet for søknaden var å bo sammen med sin far (referansepersonen) som har beskyttelse i Norge. Det ble opplyst at klagerens mor i hjemlandet har helseproblemer og derfor ikke kan ta seg av klageren. Klageren selv har også psykisk sykdom og hans far ønsket derfor å ta vare på ham.
Vurdering og konklusjon
UNE mente at klageren ikke var et forsørget barn over 18 år fordi vilkåret om at han var uten forelder i hjemlandet ikke var oppfylt. Klagerens mor bodde fortsatt i hjemlandet. Dette vilkåret er objektivt. Det innebærer at opplysningene om at moren hadde helseproblemer og ikke kunne ta vare på klageren som var psykisk syk ikke får betydning. Det avgjørende er om klageren faktisk har en forelder i hjemlandet.
Det var heller ikke godtgjort at klageren av medisinske grunner er helt avhengig av personlig omsorg fra forelderen i Norge. Det må være medisinske forhold som ikke kan ivaretas av andre enn foreldrene eller forelderen som referanseperson. UNE mente at klageren har en alvorlig psykisk lidelse som trenger behandling, men dokumentasjonen viste ikke at klageren er helt avhengig av referansepersonens personlige omsorg som en del av behandlingsforløpet. UNE forsto dokumentasjonen slik at han har mottatt behandling for problemene de siste årene og er underoppfølgning fra helsevesenet i Tyrkia. UNE mente at klagerens psykiske helseproblemer var best ivaretatt i kjente omgivelser av medisinsk personell med klagerens morsmål. Klageren hadde bodd med moren nesten hele livet. Selv om moren hadde helseproblemer kunne hun likevel fungere som en støtte for sønnen i kombinasjon med hans oppfølging og behandling fra helsevesenet.
Vilkårene for å gi tillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn var heller ikke oppfylt. UNE mente at opplysningene om klagerens psykiske sykdom og at han trenger omsorg kunne være sterke menneskelige hensyn som talte for å gi oppholdstillatelse, men tok ikke endelig stilling til det.
Etter en helhetsvurdering hvor disse hensynene er veid mot hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn), mente UNE at tillatelse ikke bør gis. Helsemessige forhold vil som hovedregel ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, verken for personer som befinner seg i Norge eller i utlandet. Grunnen til dette er at det er relativt mange som søker om oppholdstillatelse som opplyser om helseproblemer av ulikt omfang og alvor. Mange av disse søkerne kommer også fra land der det offentlige behandlings- og omsorgstilbudet generelt er mindre omfattende enn i Norge. I disse sakene opplyses det ofte at det er hos sin familie i Norge klageren vil kunne få den nødvendige omsorgen. Å innvilge en tillatelse i denne saken ville medføre at også andre personer med andre alvorlige helsemessige problemer som har familie i Norge burde innvilges tillatelse. Dette vil igjen kunne få samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel med hensyn til behandlingskapasitet i det norske helsevesenet og utgifter knyttet til oppfølging og tilrettelegging.
UNE mente at saken ikke skiller seg fra mange andre saker hvor klageren har helseproblemer, og at en nektelse av oppholdstillatelse derfor ikke fremstår som urimelig. Klageren kunne også få god nok oppfølging i hjemlandet der han også har familie også sin mor. Morens helseproblemer endret ikke UNEs vurdering av at hun kunne fungere som en støtte for sønnen.