Sammendrag: EØS

Klageren søkte asyl i 2011 og oppga å være somalisk statsborger. Hun fikk midlertidig oppholdstillatelse og flyktningstatus i 2012. Etter at utlendingsmyndighetene avdekket at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om identitet, herunder nasjonalitet, samt asylhistorie, tilbakekalte UNE oppholdstillatelse og flyktningstatus og utviste henne varig. Klageren ble i retten dømt til fengselsstraff for falsk forklaring til offentlige myndigheter, benyttelse av fiktiv identitet, samt ved det urettmessig å ha mottatt NAV-støtte. Etter omgjøringsanmodning nedsatte UNE innreiseforbudet til 5 år hovedsakelig fordi hun hadde fått et barn som var norsk borger. Klageren søkte om opphevelse av innreiseforbudet. Hun bodde nå i et EØS-land, og var omfattet av EØS-regelverket fordi hun var gift med en norsk borger som utøvet EØS-rettigheter i Sverige.

 

UNE fant etter en konkret vurdering at vilkårene for å utvise klageren etter EØS-reglene var oppfylt. UDIs begrunnelse ble tiltrådt i sin helhet: Offentlig orden eller sikkerhet tilsa at det var grunnlag for å opprettholde utvisningsvedtaket. Det forelå også personlige forhold hos klageren som tilsa at hun utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren hadde i flere år oppholdt seg i Norge på uriktig grunnlag og over lang tid, og hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter for å oppnå uberettigede fordeler for seg og familien. Hun var også straffet i Norge for dette. Asylinstituttet var grovt utnyttet. Alvoret var skjerpet ved at hun ble innvilget oppholdstillatelse med flyktningstatus, som gir særlige rettigheter når det gjelder norske velferdsordninger. Klageren forholdt seg ikke til utreisefristen og medvirket ikke til å fremskaffe reisedokumenter. Hun hadde vist vedvarende manglende respekt for norske lover og regler også etter endelig vedtak om utvisning. Hun kunne også ha blitt utvist på bakgrunn av straffedommen, men var på tidspunktet for denne allerede varig utvist. Utvisning var ikke uforholdsmessig, og innebar ikke familiesplittelse. Nemnda bemerket i tillegg at klageren unnlot å møte til soning, noe som viste liten vilje til å gjøre opp for seg. Hun fortsatte å skylde på andre for sine egne handlinger. Hun nektet å medvirke til å innhente dokumenter. Den falske forklaringen bar preg av å være nøye planlagt og handlingen fremstod som svært veloverveid. Samlet sett mente nemnda at det måtte antas å foreligge personlige forhold hos klageren som innebar at hun på nytt vil kunne opptre svikaktig eller ulovlig for om mulig å oppnå fordeler eller få noe hun ikke har krav på.