Sist oppdatert: 27.05.2021 27.05.2021

Sammendrag: Utvisning

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi han var ilagt fengselsstraff for brudd på tidligere ilagt innreiseforbud.

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere søkt opphold i Norge flere ganger på ulike grunnlag og fått avslag.

Han fikk senere innvilget oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av arbeidstilbud som tilfredsstilte vilkårene. Da han søkte om fornyelse av denne tillatelsen ble den avslått fordi UDI mente det ikke var realitet i arbeidstilbudet. UNE var enig og opprettholdt avslaget.

Klageren ble deretter utvist med fem års innreiseforbud fordi han hadde lagt frem uriktig lønnstilbud til norske myndigheter i den hensikt å oppnå en tillatelse i Norge.

Klageren reiste tilbake til Norge mens han fortsatt hadde innreiseforbud. Han ble forhåndsvarslet, og deretter utvist på nytt fordi han var dømt til fengsel i ti måneder for overtredelse av innreiseforbudet han var ilagt tidligere, og fordi han hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. Bakgrunnen for dette var opplysninger om at han hadde solgt forfalskede arbeidstilbud til andre utlendinger.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at grunnvilkårene for å utvise klageren etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c var oppfylt fordi klageren var idømt fengselsstraff for å ha reist inn i Norge mens innreiseforbudet på fem år fortsatt var gjeldende. Siden grunnvilkåret for utvisning uansett var oppfylt, tok UNE ikke stilling til om opplysningene om at klageren skulle ha solgt forfalskede arbeidstilbud til andre utlendinger også ga grunnlag for å utvise ham.

Ved vurderingen av om utvisning var uforholdsmessig, var UNE enig med UDI i at det var svært alvorlig at klageren hadde returnert til Norge etter at han ble utvist og ilagt et innreiseforbud som var til hinder for at han kunne reise inn i landet. UNE skrev at det gikk frem av det første utvisningsvedtaket at nye overtredelser kunne føre til utvisning, og at brudd på innreiseforbudet er straffbart. Gjentatte brudd på utlendingsloven eller straffeloven gjør at handlingene må vurderes som mer alvorlige. Når klageren likevel brøt innreiseforbudet, viste han også en manglende respekt for norske lover og regler. Dette gjorde hans ulovlige handlinger mer alvorlige.

Klagerens tidligere etablerte tilknytning til Norge var hovedsakelig begrenset til ett års opphold, og i forbindelse med etterfølgende søknadsprosess da han forsøkte å skaffe seg opphold basert på uriktige opplysninger. UNE mente at slike forhold får liten betydning i vurderingen.

Siden klageren kom til Norge som voksen, antok UNE at han hadde sterk tilknytning til hjemlandet. Klageren hadde ingen familie i Norge. Det var derfor ikke uforholdsmessig å utvise ham.

Siden klageren allerede var utvist en gang med fem års innreiseforbud, mente UNE at det denne gangen var riktig å sette innreiseforbudet til varig.

Klageren ble også meldt inn i SIS.

Var dette sammendraget nyttig?