Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren kom til Norge i 2015 og søkte om asyl. Han forklarte at han hadde levert alkohol og narkotika til et hotell, og fryktet straffeforfølgelse.

 

UDI mente at klageren var vernet mot retur til Afghanistan, men også at det var grunnlag for å utelukke han fra flyktningstatus fordi han hadde forlatt Afghanistan kun for å unngå straffeforfølgelse der. UDI innvilget derfor en midlertidig oppholdstillatelse etter lovens § 74. UNE opprettholdt denne vurderingen i sitt senere vedtak.

 

Klageren ba om omgjøring, og kom med nye opplysninger om hva som hadde hendt i Afghanistan. Han forklarte at han hadde handlet i nødrett. Han visste ikke at det var ulovlig å levere narkotika og alkohol til hotellet, men han var redd for at noen i familien skulle få vite om det. Han ønsket derfor å slutte med leveransene, men storebroren truet ham til å fortsette.

 

Etter at klageren forlot Afghanistan ble lillebroren tvunget inn i virksomheten, og ble utsatt for grov vold da han nektet. Det ble lagt frem bilder av lillebrorens skader. Storebroren tror klageren har tystet på ham til politiet, og har truet med å drepe ham. Storebroren har allerede drept en annen av deres brødre. Fordi klageren handlet i nødrett, er vilkårene for å straffe han etter norsk rett ikke oppfylt. Det ble også understreket at klageren kom til Norge som enslig mindreårig og har fått sterk tilknytning til Norge.

 

UNE trodde ikke på de nye opplysningene klageren la frem, og mente at han tilpasset sin forklaring for å unngå utelukkelsen fra flyktningstatus.

 

UNE påpekte blant annet at klageren forklarte seg detaljert og omfattende om sin sak i asylintervjuet, som gikk over to dager. Han sa da ingenting om trusler fra storebroren. Klageren forklarte seg i tillegg muntlig i nemndmøte. Han forklarte seg også om sitt forhold til storebroren, uten at det kom fram at han hadde presset ham på noen måte.

 

UNE trodde ikke på at storebroren skulle ønske å drepe klageren for å ha tystet, samtidig som han involverte lillebroren i den ulovlige virksomheten. Dette fremstod som en åpenbar risiko. UNE bemerket at de fremlagte bildene av lillebroren ikke kunne tillegges bevismessig vekt.

 

UNE mente at storebroren i dag har svært lite å vinne på å drepe klageren, hvis han nå kan fortsette å drive ulovlig virksomhet med god fortjeneste. UNE mente derfor fortsatt at det ikke var andre grunner til at klageren forlot Afghanistan, enn at han ville unngå straffeforfølgelse. UNE fastholdt også vurderingen om utelukkelse.

 

UNE mente fortsatt at det ikke var grunnlag for å innvilge en tillatelse på humanitært grunnlag. En oppholdstid på nærmere fem år med begrenset tillatelse, der forutsetningen er at klageren skal forlate Norge så snart det er trygt for han å returnere, gir ikke en slik tilknytning til Norge til at det kan gis en tillatelse etter lovens § 38.