Sist oppdatert: 16.12.2020 16.12.2020

Sammendrag: Familie

Klageren og medfølgende barn fikk ikke familieinnvandring fordi ektefellen i Norge ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Ektefellen var permittert, men mottok dagpenger som ikke regnes med som fremtidig inntekt. Felles barn og vanskelige forhold i oppholdslandet kunne ikke begrunne unntak fra kravet til forsørgelse, fordi dette er forhold som gjelder svært mange søkere.

Bakgrunn

Klageren og hennes barn søkte om oppholdstillatelse ved en norsk ambassade i utlandet i 2018. Formålet var å bo i Norge sammen med ektefellen, barnefar, som var blitt norsk statsborger. Vedlagt søknaden var blant annet vigselsattest, uttalelse fra NAV om sosialhjelp i en begrenset periode og dokumentasjon på utdanningsstøtte fra Lånekassen for siste skoleår. 
 
UDI avslo søknaden fordi kravet til tidligere inntekt ikke var oppfylt og det var ikke grunn til å gjøre unntak. Kravet til fire års arbeid eller utdanning var heller ikke oppfylt.
 
I klageomgangen ba UNE om ny dokumentasjon på arbeids- og inntektsforholdene til referansepersonen. Referansepersonen sendte inn arbeidsavtale som dokumentasjon på nytt arbeidsforhold med fast ansettelse og inntekt til å forsørge familien.
 
UNE innhentet bekreftelse fra NAV på at referansepersonen ikke hadde mottatt sosialstønad siste året, og det ble gjennomført DNA-analyse som bekreftet at klageren og referansepersonen er barnets biologiske foreldre.
 

Vurdering og konklusjon

UNE mente at klageren og barnet ikke kunne få familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Kravet til fremtidig inntekt var ikke oppfylt.
 
I tillegg til arbeidsavtalen som viste fulltidsstilling, innhentet UNE opplysninger fra Skatteetaten og NAV. Opplysningene viste at referansepersonen hadde vært permittert fra denne stillingen det siste halvåret og permitteringen var registrert frem til utløpet av 2020. Basert på arbeidsgiveren og arbeidsstedet, antok UNE at årsaken til permitteringen var den pågående korona-pandemien og reduksjonen i flyreiser på grunn av dette. På grunn av usikkerheten rundt varigheten av korona-pandemien var det ikke mulig å få noen uttalelse fra arbeidsgiver om sannsynligheten for at klageren ville være tilbake i jobb fra 2021, eventuelt hvor stor stilling han ville jobbe i da.
 
Opplysningene fra Skatteetaten viste også at referansepersonen mottar dagpenger fra NAV, og ikke er registrert med andre arbeidsforhold. Dagpenger er ikke omfattet av utlendingsforskriften § 10-8 og regnes derfor ikke som fremtidig inntekt.
 
UNE mente derfor at det ikke var sannsynliggjort at referansepersonen ville ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. Det var derfor ikke nødvendig å vurdere andre underholdsvilkår.
 
UNE gjorde ikke unntak for underholdskravet fordi det ikke forelå særlig sterke menneskelige hensyn, slik begrepet skal forstås. Det er ikke et generelt unntak fra underholdskravet i saker der klageren og referansepersonen har felles barn, fordi dette er situasjonen i svært mange saker. Denne familiens situasjon skilte seg ikke vesentlig fra andre sammenlignbare saker. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) talte også mot at man kunne legge vekt på opplysningene som var gitt om vanskelige forhold for klageren og barnet i det landet de oppholdt seg. Dette er fordi svært mange som søker om familieinnvandring lever under vanskelige forhold, og hensynet til en kontrollert innvandring blir derfor avgjørende.
 
Det var ikke opplysninger i saken om at det var varige hindre for at familieinnvandring kunne skje i fremtiden. Det var blant annet ikke dokumentert at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Etter en samlet vurdering mente UNE at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet etter utlendingsforskriften § 10-11 første ledd.
 
 

Var dette sammendraget nyttig?