Sammendrag: Familie

Klageren søkte om oppholdstillatelse ved norsk utenriksstasjon. Formålet var å bo i Norge sammen med norsk samboer (referansepersonen). I forbindelse med søknaden fortalte paret blant annet at de begge har arbeidet forskjellige turnusperioder offshore. De flyttet sammen for over to år siden.

 

Under behandlingen av saken ba UDI om at paret sendte inn dokumentasjon som kunne bekrefte eventuelt samboerskap tilbake i tid, for eksempel utskrift fra utenlandsk folkeregister som viser registrert adresse for deg og søkeren.

 

UNE mente, i likhet med UDI, at det ikke var dokumentert at paret har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år.

 

Kravet til to års samboertid skal etter forvaltnings- og rettspraksis forstås slik at partene i utgangspunktet må ha bodd sammen sammenhengende de siste to årene. Avbrudd i samboerforholdet på grunn av arbeid eller andre praktiske årsaker kan godtas, men det er da en forutsetning at partene kan dokumentere at de før avbruddet har bodd sammen i minst to år. En naturlig språklig forståelse av kravet om å bo sammen er at paret har felles adresse hvor de utøver normalt samliv mesteparten av fritiden. Kortere samliv i form av ferieturer og besøk kan ikke beskrives som et fast og etablert samboerforhold i utlendingslovens forstand.

 

UNE mente at partenes samliv fra de flyttet sammen og frem til i dag ikke var et fast og etablert samboerforhold slik dette begrepet skal forstås. Det var ikke fremlagt dokumentasjon som bekreftet at de faktisk har bodd sammen på felles adresse, men selv om dette var tilfellet hadde paret opplyst at de bodde sammen sporadisk på grunn av turnusarbeid til ulik tid. UNE mente at det forhold at de har vært om bord på samme skip til samme tid ikke betyr at de har vært samboere i disse periodene. Partenes samboertid kunne derfor ikke regnes som sammenhengende, og var uansett ikke lang nok sammenlagt til å oppfylle minstekravet om to års samboertid. Vilkårene for å få samboertillatelse var ikke oppfylt.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås, som kunne begrunne en tillatelse etter utlendingsloven § 49.