Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren hadde oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen. Ektefellen opplyste at han trakk samtykket til familieinnvandring, at paret hadde startet en skilsmisseprosess i utlandet og at de ikke bodde sammen lenger. Klageren befant seg i utlandet. UDI tilbakekalte tillatelsen fra det tidspunkt da vilkåret om å bo sammen ikke lenger var oppfylt. I klagen ble det anført at klageren var blitt utsatt for mishandling i lengre tid og at klageren var blitt lurt med til hjemlandet og ufrivillig holdt tilbake der med parets felles barn, som var norsk borger. Klageren fikk innreisevisum til Norge og søkte etter retur om oppholdstillatelse for familieinnvandring med barnet.

 

Vurdering

UNE konstaterte at vilkårene for familieinnvandring med ektefellen ikke hadde vært oppfylt i hele tillatelsesperioden, og at det dermed i utgangspunktet var grunnlag for å tilbakekalle tillatelsen fra det tidspunktet de ikke bodde sammen lenger. Imidlertid kom UNE til at det ikke var riktig å tilbakekalle tillatelsen i dette tilfellet. UNE mente at klagerens situasjon med samlivsbrudd og et ufrivillig opphold i utlandet var grunn til ikke å tilbakekalle klagerens opprinnelige tillatelse, selv om villkåret om å bo sammen ikke hadde vært oppfylt i hele perioden. UNE la vekt på at klageren i rimelig tid etter å ha kommet tilbake til Norge søkte om oppholdstillatelse på nytt grunnlag. Klageren hadde hele tiden vært barnets daglige omsorgsperson. Klageren hadde også fått ny oppholdstillatelse i Norge. Hovedhensynet måtte være at klageren i hele perioden hadde hatt grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, selv om hjemmelsgrunnlaget ikke hadde vært riktig til enhver tid.