Sammendrag: Reisedokumenter

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som asylsøker og fikk innvilget opphold her. Han fremla ikke pass eller gyldig reisedokument da han søkte beskyttelse. Som dokumentasjon på sin identiteten la han frem originalt kinesisk ID-kort. UDI mente at klagerens opplysninger om identiteten ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. UDI la ikke den oppgitte identiteten til grunn for vedtaket. UDI viste til at klageren hadde oppgitt en annen identitet i et annet europeisk land (A), enn den han oppga i Norge da han søkte om beskyttelse. Det fremkom videre at klageren oppga flere ulike identiteter da han søkte om beskyttelse i A på slutten av 1990-tallet. Han hadde også oppgitt en annen identitet i et tredje europeisk land (B), før han kom til Norge.

 

Etter at klageren hadde fått permanent oppholdstillatelse i Norge, søkte han for første gang om reisebevis. UDI avslo på grunn av tvil om klagerens identitet.

 

Han søkte på nytt om reisebevis noen år etterpå. Han forklarte da at ID-kortet hadde feil navn og fødselsdato på grunn av en feil kinesiske myndigheter hadde gjort. Han hadde meldt fra om dette, men fått beskjed om at han måtte bruke kortet han hadde fått. Han hadde ingen mulighet til å motsi myndighetene. Klageren påpekte også at han hadde giftet seg og fått barn med en kvinne fra et annet land. De hadde søkt om familieinnvandring, men fått avslag. Fordi han ikke hadde reisedokument måtte ektefellen komme til Norge for å besøke ham, og han kunne ikke reise på ferie i utlandet med familien. Klageren vedla en notarialbekreftelse av en husholdsregistreringsbok han hadde fått fra familien i Kina, for å vise at han var registrert i boken med samme navn som han oppga i Norge.

 

UDI avslo søknaden om reisebevis, og viste blant annet til at husholdsregistreringsboka har en enkel utforming. Dokumentet anses for å være relativt enkel å forfalske, i tillegg til at notoriteten til dokumentet sjelden blir sjekket. UDI mente at det fortsatt var tvil om klagerens identitet.

 

Avslaget ble påklaget. Det ble blant annet påpekt at variasjonene over klagerens navn skyldes alternative transkriberinger av det samme navnet. I tillegg ble det anført at flere av navnene var opplysninger som Norge hadde gitt til land A, og ikke navn som var registrert i land A i utgangspunktet.

 

UDI tilbakeviste dette, og mente at klageren hadde operert med flere ulike identiteter. Slik UDI vurderte klagerens identitet, fremstod ingen av hans oppgitte identiteter mer sannsynlig enn de andre.

 

UNEs vurdering

UNE viste til at en utlending som har oppholdstillatelse som flyktning, har rett til reisebevis dersom det ikke er særlige grunner som taler mot det. Dette står i utlendingsloven § 64 første ledd. UNE mente det var særlig grunn til å nekte klageren reisebevis fordi det var tvil om hans identitet.

 

UNE viste til at det ved utstedelse av reisedokumenter kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at oppgitt identitet er riktig. Det innebærer at det må være mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig.  Utstedelse av et norsk reisedokument innebærer at norske myndigheter går god for den identiteten som fremgår av passet. Det kan få følger for Norges forhold til andre land om det utstedes norske reisedokument med uriktige identiteter.

 

UNE var enig med UDI i at det var tvil om klagerens identitet. Blant annet var det motstrid mellom klagerens forklaringer om hvordan han fikk det kinesiske ID-kortet. UNE mente at klagerens ulike forklaringer om hvordan ID-kortet ble fremskaffet, og om etternavn og fødselsdato i det var riktig eller ikke, gjorde at det var tvil om hans identitet. UNE viste også til at klageren ikke hadde lagt frem kinesisk pass. I asylintervjuet hadde han forklart at han krysset grensen mellom Kina og et naboland med et manipulert pass fra dette nabolandet. UNE mente at klagerens forklaring på hvordan dette passet ble skaffet til veie ikke var troverdig.

 

UNE anerkjente at en utlending som ikke har dokumentasjon på sin identitet vil møte praktiske vanskeligheter i hverdagen i Norge. Dette kunne likevel ikke være avgjørende for om klageren skulle få utstedt reisebevis for flyktninger. UNE påpekte at å utstede et reisedokument til en person som norske myndigheter ikke vet hvem er, vil svekke dokumentets pålitelighet og muliggjøre identitetsmisbruk.