Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren fikk ikke norsk utlendingspass, fordi hun ikke la frem dokumentasjon på at hun forgjeves hadde søkt om pass fra den iranske ambassaden i Norge. UNE mente derfor at klageren selv hadde ansvaret for at hun ikke fikk hjemlandets pass.
Bakgrunn
Klageren hadde først opphold i Norge gjennom familieinnvandring. Senere fikk hun oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53. Denne tillatelsen ble senere fornyet.
Etter flere avslag på søknader om norsk reisedokument søkte hun på nytt om norsk utlendingspass. Klageren skrev et brev der hun blant annet fortalte om sin bakgrunn og at hennes familie var flyktninger fra Iran. Familien hadde svært få ID-dokumenter og klageren hadde kun et UNHCR-kort som hun hadde levert inn tidligere. Hun sa også at legitimasjonen til én av foreldrene ikke ble godkjent av den iranske ambassaden, fordi den var fra før regimeendringen på hjemstedet. Foreldrene hadde ikke noen mulighet til å reise inn i Iran for å fornye legitimasjonen.
UDI avslo søknaden. De mente at klageren hadde mulighet til å skaffe seg de identitetsdokumentene hun trengte for å få pass fra hjemlandet. De viste blant annet til at det ikke var dokumentert at hun hadde søkt om pass fra hjemlandets myndigheter og at søknaden var avslått av grunner hun ikke kunne gjøre noe med.
I klageomgangen viste klageren blant annet til at hun måtte anses som statsløs som følge av sin bakgrunn.
Vurdering og konklusjon
UNE mente at klagerens forhold til myndighetene i Iran ikke var slik at hun måtte få norsk utlendingspass. De viste blant annet til at hun ikke hadde opphold i Norge fordi hun var forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Hun kunne derfor ta kontakt med hjemlandets myndigheter og be om å få pass.
Klagere la ikke frem dokumentasjon på at hun forgjeves hadde søkt om pass fra den iranske ambassaden i Oslo. UNE var enig i UDIs vurdering og mente at klageren selv hadde ansvaret for at hun ikke fikk hjemlandets pass. UNE viste til Landinfos temanotat datert 03.09.2020 «Iran: Pass, ID-og sivilstatusdokumenter» pkt. 4.4 der det fremkommer at iranske ambassader normalt utsteder pass til iranske borgere i utlandet. Når det gjaldt anførslene om at klagere måtte anses som statsløs, viste UNE til at det følger av iransk lov at alle barn med en iransk statsborger som far automatisk blir borger av Iran. Det var ikke noen holdepunkter som tilsa at klagerens far ikke lenger var iransk borger.
UNE viste også til at klageren ikke hadde fremlagt dokumentasjon på at hun faktisk hadde levert en reell søknad til den iranske ambassaden i Oslo i henhold til ambassadens retningslinjer, eller at hun hadde fått et skriftlig avslag på en slik søknad. UNE pekte på at også dokumentasjon på at en riktig innlevert søknad er avslått eller ikke besvart kan sannsynliggjøre at hun ikke kan få pass, men dette forutsetter at det er dokumentert at det er gjort et reelt forsøk.
UNE merket seg at klageren også tidligere søkte om norsk utlendingspass og fikk avslag med omtrent den samme begrunnelsen. UNE mente at det var påfallende at klageren ikke kunne dokumentere at hun siden den gang faktisk hadde søkt om pass ved den iranske ambassaden.
UNE mente at vilkårene for å få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd ikke var oppfylt. Det var heller ikke særlige grunner i saken som tilsa at klageren kunne få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd. UNE henviste klageren til å benytte hjemlandets reisedokument.