Sammendrag: EØS

 

Klageren fikk oppholdskort som familiemedlem til en EØS borger som var bosatt i Norge. I underkant av fem år senere søkte hun om varig oppholdskort. Vedlagt søknaden var blant annet separasjonsbevilling og skilsmissebevilling. Dokumentasjonen viste at klagerens ektefelle - EØS borgeren - hadde en samlet oppholdstid i Norge på tre år og noen dager. Han fylte dermed ikke vilkåret om fem sammenhengende år med oppholdsrett. UDI mente at klageren heller ikke hadde hatt oppholdsrett etter tidspunktet da EØS borgeren forlot Norge. 

 

 

UNE var enig med UDI i at klageren ikke hadde oppnådd varig oppholdsrett fordi EØS borgeren ikke selv hadde oppnådd varig oppholdsrett. UNE viste blant annet til at EØS borgeren ikke var registrert med noe arbeidsforhold i Norge i perioder av tiden etter at han ble registrert innflyttet til Norge. Det regnes da heller ikke med at han har vært i Norge som arbeidstaker i de periodene. UNE var også enig i at det er datoen for når EØS borgeren var registrert som utflyttet i folkeregisteret som må legges til grunn for vurderingen av om klageren har hatt fem års sammenhengende opphold med EØS borgeren.

 

UNE presiserte at et familiemedlem kan bevare sin oppholdsrett etter skilsmisse fra en EØS borger på visse vilkår, se utlendingsloven § 114 fjerde ledd bokstav a. Det vil blant annet gjelde hvis ekteskapet har vart i tre år, det omfatter ett år i Norge. UNE mente at EØS borgeren hadde reist ut og avsluttet sitt opphold i Norge før paret formelt innledet separasjonsprosessen ved å søke om separasjon. UNE var enig i klagerens forståelse av at det er søknad om separasjon som er avgjørende - ikke skilsmissetidspunktet slik UDI hadde lagt til grunn. Når det gjaldt dette skjæringstidspunktet la UNE vekt på EU-domstolens uttalelser i C-218/ Kuldip Singh. Domstolen uttalte at en tredjelandsborger som er skilt fra en EØS borger ikke bevarer sin rett til opphold når den ektefellen som er unionsborger er reist ut av medlemsstaten før begynnelsen av skilsmisseprosedyren. Selv om det bare var tre dager fra EØS borgeren reiste ut av Norge til det ble søkt om separasjon, mente UNE at det avgjørende skjæringspunktet fortsatt måtte gjelde.

 

Videre er det også et krav at både familiemedlemmet og tredjelandsborgeren utøver EØS rettigheter etter utlendingsloven § 112 for at klageren kan bevare oppholdsretten etter § 114 fjerde ledd. Det var ingen dokumentasjon på at vilkåret var oppfylt for EØS borgerens del. EU domstolens klare utgangspunkt er at det kun er formell skilsmisse som fratar en person statusen som familiemedlem til en EØS borger. For å gi familiemedlemmet avledet status er det dermed et krav om at EØS borgeren oppfyller § 112 frem til skilsmisse.

 

UNE konkluderte med at klageren ikke fylte vilkårene om oppholdsrett. Hun var heller ikke omfattet av unntaksregelen om bevaring av oppholdsrett etter skilsmisse.