Sammendrag: Tilbakekall

Sakens bakgrunn

 

UDI kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet til norske myndigheter. Klageren hadde opplyst å være borger av Somalia, men UDI mente at han var djiboutisk borger. De la vekt på en rekke ulike momenter i sin vurdering, blant annet opplysninger om hjemsted, familie, reisen til Norge, senere reisevirksomhet, kunnskap om klan, utdanning og språk, valutaoverføringer, sosiale medier og brorens sak.

 

Saken ble klaget inn til UNE, hvor saken ble behandlet i et nemndmøte med personlig fremmøte.

 

UNEs vurdering

 

Nemnda viste til at et statsborgerskap kan kalles tilbake dersom klageren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Det er et krav at klageren har visst at han holdt tilbake opplysninger eller at opplysningene han ga var uriktige. Det er UNE som har ansvaret for å bevise at klageren mest sannsynlig har gjort dette.

 

Innledningsvis bemerket nemnda at klageren ikke hadde oppfylt sin medvirkningsplikt nedfelt i utlendingsloven § 93 fjerde ledd. Han hadde ikke fremlagt identitetspapirer og heller ikke på andre måter medvirket til å avklare sin identitet. Dette hadde ikke betydning for beviskravet, men fikk betydning i selve bevisvurderingen og det ble tillagt vekt i forholdsmessighetsvurderingen.

 

Nemnda mente at den generelle troverdigheten av klagerens forklaring var sterkt svekket av motstrid, tilpasninger og tilbakeholdt informasjon. Dette gjaldt blant annet klagerens opplysninger om familiebakgrunn, oppvekst og familienettverk. Nemnda kom enstemmig til at klageren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter.

 

Nemnda mente videre at de uriktige opplysningene var av vesentlig betydning for vedtakene om oppholdstillatelse i Norge, og senere norsk statsborgerskap. De viste til at klagerens opplysninger om identitet hadde sammenheng med asylgrunnlaget. Identiteten stod dermed sentralt i den tidligere vurderingen av om han hadde krav på beskyttelse. Klagerens opplysninger om å være enslig mindreårig hadde også betydning for returvurderingen.

 

I sin vurdering av skyldkravet så nemnda hen til at klageren var mindreårig da han kom til Norge og ga uriktige opplysninger om sin identitet. Nemnda la på den annen side også vekt på at han opprettholdt de uriktige opplysningene også etter at han hadde blitt myndig. Etter en helhetsvurdering kom nemnda frem til at klageren bevisst hadde oppgitt uriktige opplysninger. Nemnda tok ikke stilling til om klageren er borger av Djibouti.

 

Nemnda fant at det dermed var grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap.

 

Deretter vurderte nemnda om tilbakekall var forholdsmessig, altså om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel burde få beholde statsborgerskapet.

 

Nemnda mente at klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger og at det derfor skulle mer til for å mene at tilbakekall var uforholdsmessig, enn om han hadde gitt mindre alvorlige uriktige opplysninger.

 

Nemnda skrev videre at i tilfeller hvor klageren bevisst og aktivt benytter seg av flere identiteter, skal det svært mye til for at tilbakekall er uforholdsmessig. Forarbeidene presiserer ikke hva som skal legges i bruk av flere identiteter og det er uklart hvordan dette skal forstås. På den ene siden kan man mene at dette er tilfelle dersom klageren oppgir en identitet overfor norske myndigheter som ikke er den riktige. På den andre siden kan man mene at det bør kreves at klageren parallelt benytter seg av flere enn én identitet, ved for eksempel bruke både sitt norske og hjemlandet pass på reiser til utlandet eller hjemlandet. I denne saken kom nemnda under tvil til at klageren ikke aktivt har benyttet seg av flere identiteter.

 

Klagerens tilknytning var sentral i nemndas vurdering av forholdsmessighet. For nemnda fremsto klageren som godt integrert i Norge. De viste særlig til hans lange botid, at han hadde tatt videreutdanning i Norge, jobbet i mange år, drev et eget firma, samt at han var engasjert i lokalsamfunnet.

 

I vurderingen av barnets beste viste nemnda til at tilbakekall av norsk statsborgerskap til en forelder først og fremst får betydning for barnet der tilbakekallet fører til en familiesplittelse. Betydningen er begrenset i saker hvor forelderen får en ny oppholdstillatelse i Norge. I sin vurdering kom nemnda frem til at barnets beste, og særlig hensynet til det yngste barnet som hadde helsemessige utfordringer, ble ivaretatt ved at foreldrene fikk nye midlertidige oppholdstillatelser i Norge.

 

Den totale saksbehandlingstiden for saken var ca seks år. Nemnda mente at saksbehandlingstiden i seg selv ikke gjorde at tilbakekall var uforholdsmessig. De la vekt på at klageren under hele perioden hadde beholdt sine statsborgerrettigheter og hadde kunne bo og arbeide i Norge på samme vilkår som tidligere.

 

Nemndas flertall kom frem til at tilbakekall av klagerens statsborgerskap ikke var uforholdsmessig. I likhet med mindretallet mente de at klageren hadde en sterk tilknytning til Norge og at han var godt integrert. Samtidig var grovheten av de uriktige opplysningene sammenholdt med hans manglende medvirkning til å oppklare sin identitet veldig tungtveiende. Videre la flertallet vekt på at klageren hadde fått tilsagn om en ny midlertidig oppholdstillatelse fra UDI. Dermed var tilbakekall av statsborgerskapet mindre inngripende.

 

Nemndas mindretall la avgjørende vekt på klagerens tilknytning og særlig at han gjennom sitt arbeid og sin næringsvirksomhet har vært en viktig bidragsyter i det norske samfunnet. Tilbakekallet var derfor uforholdsmessig.