Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren søkte asyl som enslig mindreårig. Hun forklarte at foreldrene hadde forlatt henne. Hun visste ikke hvor de var, men trodde de muligens befant seg i et europeisk land. UDI innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av at klageren var en enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur.

 

Etter noen år søkte klageren om permanent oppholdstillatelse, og fikk innvilget dette av politiet.

 

Senere fikk UDI ny informasjon fra politiet om klagerens familie. UDI tilbakekalte klagerens tillatelser fordi det opprinnelige vedtaket bygget på et uriktig faktisk grunnlag. UDI mente det var sannsynlighetsovervekt for at klagerens foreldrene befant seg i Norge på det tidspunktet hun fikk innvilget oppholdstillatelse her. UDI mente derfor at hun ikke var enslig mindreårig da tillatelsen ble gitt.

 

Vurdering og konklusjon

UNE mente at klagerens tillatelser kunne tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige regler, ettersom vedtakene måtte anses å være ugyldige. UNE viste til at tillatelsen ble gitt på et uriktig faktisk grunnlag. Tillatelsen ville ikke ha blitt gitt dersom utlendingsmyndighetene hadde vært kjent at klagerens foreldre befant seg i Norge da klageren fikk innvilget tillatelsen.

 

I vurderingen av klagerens botid ble det tatt hensyn til at hun i to av disse årene var å regne som et barn. UNE mente klageren måtte ha vært klar over at UDIs vedtak bygget på et uriktig faktisk grunnlag. Derfor la UNE liten vekt på klagerens innretting etter vedtaket. Av samme grunn kunne ikke klageren ha hatt en berettiget forventning om å få bli i Norge.

 

UNE la til grunn at klageren mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket om å gi henne tillatelse som enslig mindreårig. Det var derfor grunnlag for tilbakekall.

 

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall "kan" skje hvis vilkårene er til stede. Det er derfor opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsene skal tilbakekalles. Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles. I denne saken vektla UNE at klageren også etter søknad om permanent oppholdstillatelse hadde fortiet informasjon om sin familie, og at hensynet bak regelverket talte for at tillatelser tilbakekalles når de er gitt på uriktig grunnlag.

 

UNE mente det ikke var opplysninger i saken som tilsa at klageren hadde et beskyttelsesbehov i Norge. Det ble heller ikke gitt en tillatelse etter utlendingsloven § 38. Klageren hadde oppholdt seg i Norge i underkant av ti år til sammen, og to av dem som barn. Isolert sett hadde oppholdstiden vært lang, og klageren hadde opparbeidet seg en faktisk tilknytning til Norge. Ut fra praksis blir det imidlertid lagt mindre vekt på lengden av oppholdstiden i slike saker, enn man gjør dersom det forutgående oppholdet har vært lovlig. UNE viste også til at klageren var en frisk voksen kvinne med sterk tilknytning til hjemlandet, samt at det forelå innvandringsregulerende hensyn.

 

Etter UNEs vurdering var det ikke uforholdsmessig overfor klageren å ikke innvilge henne en ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Vedtaket var ikke i strid med EMK art. 8 eller Grunnloven § 102.

 

Klageren var heller ikke vernet mot retur, se utlendingsloven § 73. Vedtaket innebar at klageren ikke fikk lov til å oppholde seg i Norge og fikk derfor en plikt til å forlate landet.