Sammendrag: Familie

 

En eritreisk kvinne (klageren) søkte familieinnvandring med sin ektefelle (referanseperson) i Norge. Referansepersonen er opprinnelig fra Eritrea, men er nå norsk borger. Både klageren og referansepersonen ble intervjuet i forbindelse med søknaden.

 

UDI avslo søknaden fordi det var mest sannsynlig at ekteskapet var inngått mot klagerens vilje. UDI viste innledningsvis til at klageren kommer fra et land med stort utvandringspotensiale, hvor kvinners status er lav, æresbegrepet står sterkt og hvor tvangsekteskap og æresrelatert vold forekommer. Selv om det i Eritrea er straffbart å tvinge noen til å gifte seg er det relativt utbredt, blant annet ifølge opplysninger fra Migrasjonsverket i Sverige.

 

I vurderingen av ekteskapet mellom klageren og referansepersonen la UDI blant annet vekt på opplysninger partene ga i sine intervjuer. Det fremkom at ekteskapet ble inngått på initiativ fra referansepersonen og at ekteskapet ble inngått på bakgrunn av avtale mellom referansepersonens og klagerens familier. Klageren selv var ikke involvert i beslutningen, men ble informert om frieriet og familienes beslutning. Klageren opplyste også i sitt intervju at hun måtte høre på sine foreldre og adlyde deres ønske om å inngå ekteskap med referansepersonen. Hun forklarte at konsekvensen av å ikke adlyde foreldrenes ønske ville medføre at hun måtte flytte fra foreldrenes hus.

 

UDI bemerket at ikke alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap, men at alle tvangsekteskap er arrangerte. UDIs vurdering baserer seg derfor på om partene har hatt en reell mulighet til å avvise ekteskapskandidaten familiene har valgt for dem, om de har mulighet til å forbli ugift eller selv velge en annen ektefelle uten sanksjoner fra familien. Ved tvangsekteskap er det også viktig at avtalene mellom familiene holdes og opposisjon fra partene kan resultere i at familiene blir vanæret. UDI la derfor ikke vekt på at klageren i intervjuet opplyste at hun ønsket å forbli gift med referansepersonen.

 

UDI la også vekt på at klageren var under 18 år første gang hun møtte referansepersonen og at han var mer enn 10 år eldre enn henne. UDI viste til at yngre personer ofte er mer avhengig av sine familier både sosialt og økonomisk. Det er derfor vanskeligere å opponere mot foreldrenes ønske da de kan risikere represalier i form av vold, trusler og utestengelse fra familien. Videre viste UDI til at partene hadde lite kontakt forut for ekteskapsinngåelsen og at det i tvangsekteskapssaker er vanlig at det går kort tid fra forlovelse til ekteskapsinngåelse, fordi partene da får liten tid til å opponere mot ekteskapsinngåelsen. UDI viste også til at partene var gift i fem år før referansepersonen forlot hjemlandet og at partene i den perioden hadde hatt svært lite kontakt.

 

Vedtaket ble påklaget og det ble opplyst at klageren ikke hadde blitt tvunget til å inngå ekteskap med referansepersonen. Hun hadde godtatt foreldrenes ønske fordi hun selv mente det var bra for henne.

 

 

UNE mente etter en grundig vurdering at ekteskapet mest sannsynlig var inngått mot referansepersonens vilje. UNE tiltrådte UDIs vurdering. UNE viste til at et ekteskap kan være et tvangsekteskap selv om det ikke har vært utøvd tvang eller press. Et ekteskap anses som tvangsekteskap dersom en av partene avstår fra å protestere fordi de vet at resultatet uansett blir det samme og protester kun vil medføre press fra familien.

 

UNE mente etter dette at adgangen til å nekte oppholdstillatelse skulle benyttes i denne saken.

 

Det var heller ingen "sterke menneskelige hensyn" i saken eller en "særlig tilknytning" til Norge ut ifra den betydningen begrepet har i utlendingsloven § 38.