Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren giftet seg med sin norske kone (referansepersonen) og paret bosatte seg i et annet europeisk land. Senere flyttet de til Norge, og klageren søkte om oppholdskort som ektefelle til EØS-borger. Vedlagt søknaden var blant annet informasjon om familieforhold, ID-dokumenter, kontoutskrifter og vigselsattest.

 

UDI avslo søknaden fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde arbeidet, vært selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter eller hadde oppholdt seg på egne midler med egen privat helseforsikring i det europeiske landet de hadde vært bosatt i. I klagen påpekte advokaten at det hadde vært vanskelig for referansepersonen å finne arbeid under pandemien, og at hun oppholdt seg i landet på egne midler. UDI mottok dokumentasjon fra en arbeidsgiver referansepersonen hadde hatt, og kontoutskrifter fra både referansepersonen og klageren.

 

UDI mente at klageren hadde arbeidet svært lite i den aktuelle perioden, og at dette ikke var nok til å dokumentere at hun hadde oppholdt seg i landet som arbeidstaker. UDI påpekte også at selv om hun hadde forklart at hun levde på egne midler, hadde hun ikke vært dekket av privat sykeforsikring under oppholdet i det europeiske landet. UDI oversendte klagen til UNE.

 

UNEs vurdering og konklusjon

En person som ikke er EØS-borger kan få utstedt oppholdskort når vedkommende er familiemedlem til en EØS-borger, se utlendingsloven § 118, § 114 første ledd og 110 første ledd. Familiemedlemmer av en norsk borger omfattes også av regelverket dersom de følger eller gjenforenes med en norsk borger som returnerer til Norge etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalen i et annet EØS-land. Se utlendingsloven § 110 annet ledd.

 

UNE mente det ikke var grunnlag for å utstede oppholdskort til klageren fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde utøvet EØS-rettigheter i landet paret hadde vært bosatt i. I løpet av perioden paret hadde bodd der, hadde referansepersonen kun utført marginalt arbeid. Dette var ikke tilstrekkelig til å dokumentere at hun hadde vært arbeidstaker etter EØS-regelverket.

 

UNE vurderte opplysningen om at referansepersonen hadde oppholdt seg i det europeiske landet på egne midler, men påpekte at det da er et tilleggsvilkår at man har privat sykeforsikring. Det var ikke dokumentert noen sykeforsikring for referansepersonen og klageren. Oppholdsrett med egne midler etter EØS-regelverket var dermed ikke dokumentert.

 

UNE mente dermed at referansepersonen ikke hadde utøvd oppholdsrett i landet de hadde vært bosatt i, verken som arbeidstaker eller på annet grunnlag. Klageren hadde dermed ingen avledede rettigheter, og oppfylte ikke vilkårene for å få EØS-oppholdskort.