Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

UNEs vurdering

Tilbakekall

UNE var enig med UDI i at klageren hadde gitt uriktige opplysninger til norske utlendingsmyndigheter om sin identitet, inkludert navn, fødselsdato, fødested, oppvekst og dermed også asylbakgrunn. UNE påpekte at klageren fikk innvilget flyktningstatus og oppholdstillatelser i Norge basert på de uriktige opplysningene. Innvilgelsesvedtakene ble altså gitt på feil faktisk grunnlag. UNE viste til at det klare utgangspunktet er at slike feil gjør at vedtaket er ugyldig og kan omgjøres. Se forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, se annet ledd.

Videre mente UNE at klageren hadde gitt de uriktige opplysningene mot bedre vitende. Klageren var under hele tiden i Norge klar over at oppholdstillatelsene var gitt på et uriktig grunnlag. Han hadde hele tiden hatt et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter, noe han ikke hadde gjort. Også da politiet konfronterte ham med bildefunnene fastholdt han opplysningene fra asylsaken. De uriktige opplysningene var dessuten av vesentlig betydning for oppholdstillatelsene klageren fikk. UNE mente derfor at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelse.

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall kan skje hvis vilkårene er til stede. Det er derfor opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om en tillatelse skal tilbakekalles. UNE fremhevet at uriktige opplysninger gjør det vanskelig for myndighetene å vurdere saken på en korrekt måte. Uriktige opplysninger om identitet gjør det også vanskelig for norske myndigheter å kontrollere hvem som oppholder seg i Norge til enhver tid, og det undergraver en regulert og kontrollert innvandring til Norge. Videre er rettigheter og plikter i Norge i stor grad knyttet til at en person er den vedkommende utgir seg for å være. Bruk av falske identiteter kan i verste fall utgjøre en sikkerhetsrisiko for samfunnet, og er dessuten straffbart. I saker som denne dreier det seg også om misbruk av asylinstituttet. UNE påpekte også at tilbakekall kan bidra til å forhindre at andre utlendinger gir uriktige opplysninger, og understreket at utlendingsmyndighetene generelt bruker store ressurser på saker hvor personer har oppgitt uriktig identitet. Samlet sett mente UNE at denne saken var så alvorlig at klagerens tillatelser skulle tilbakekalles.

Ny vurdering av beskyttelsesbehov

UNE vurderte deretter om klageren skulle få en ny oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingslovens § 28 første ledd. UNE viste blant annet til vurderingen av grunnlaget for tilbakekallet, om at klagerens tidligere grunnlag for beskyttelse ikke lenger ble vurdert som reelt. Det var heller ikke forhold ved den generelle sikkerhetssituasjonen eller klageren selv som tilsa at han risikerte umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han fikk dermed ingen ny tillatelse.

Utvisning

Klageren ble også utvist fra Norge, med varig innreiseforbud. En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven. Dette følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

UNE mente at klageren bevisst hadde gitt uriktige eller åpenbart villedende opplysninger om sin identitet i flere utlendingssaker, som var av vesentlig betydning for de tillatelsene han hadde fått. Dermed skaffet han seg et langt opphold i Norge på falske premisser, og begikk grove og gjentatte overtredelser av utlendingslovens § 83. Vilkårene for utvisning var dermed oppfylt.

UNE mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Klagerens handlinger var alvorlige overtredelser av utlendingsloven. Signaleffekten overfor andre utlendinger (allmennpreventive hensyn) og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen taler for utvisning i slike tilfeller. Klageren var godt integrert i Norge, men hans personlige tilknytning til landet var opparbeidet på falske premisser. Han hadde kjæreste i Norge, men kjærester anses ikke som nære familiemedlemmer i utlendingslovens forstand, se utlendingsloven § 70.

Som hovedregel vil ikke brudd på utlendingsloven medføre at det ilegges et varig innreiseforbud til Norge, se utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd. Forskriften åpner imidlertid for at det kan ilegges et innreiseforbud for mer enn fem år når offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. UNE mente klageren bevisst hadde villedet norsk utlendingsmyndigheter ved å oppgi ulike identiteter, og ikke hadde samarbeidet om å avklare sin identitet. UNE mente klageren kunne utvises med varig innreiseforbud med hensyn til offentlig orden, og kom til at dette ikke ville være uforholdsmessig overfor klageren. Det var ikke grunnlag for å tidsbegrense innreiseforbudet, tatt i betraktning klagerens handlinger, tilknytningen til Norge og sammenlignbare saker.