Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren har hatt studietillatelse i Norge. Hun søkte om oppholdstillatelse ved et politidistrikt. Formålet var å bo i Norge sammen med norsk samboer (referansepersonen). Klageren og referansepersonen hadde vært registrert som bosatt på samme adresse i folkeregisteret i en lengre periode, men partene hadde de to siste årene kun sett hverandre ved spesielle anledninger fordi klageren pendlet mellom sitt arbeidssted og partenes felles bolig. På UDIs vedtakstidspunkt var partene ikke lenger registrert som bosatt på samme adresse.   

 

Vurdering og konklusjon

UNE mente, i likhet med UDI, at det ikke var dokumentert at paret har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år.

 

Kravet til to års samboertid skal etter forvaltnings- og rettspraksis forstås slik at partene i utgangspunktet må ha bodd sammen sammenhengende de siste to årene. Avbrudd i samboerforhold på grunn av arbeid eller andre praktiske årsaker kan godtas, men det er da en forutsetning at partene kan dokumentere at de før avbruddet har bodd sammen i minst to år. En naturlig språklig forståelse av kravet om å bo sammen er at paret har felles adresse hvor de utøver normalt samliv mesteparten av fritiden. Kortere samliv i form av ferieturer og besøk kan ikke beskrives som et fast og etablert samboerforhold i utlendingslovens forstand.

 

UNE mente det ikke var sannsynliggjort at partene hadde bodd sammen i to år og at de skulle fortsette samlivet. Selv om partene hadde vært registrert som bosatt på samme adresse i folkeregisteret viste UNE til at klageren de siste årene hadde arbeidet langt fra deres felles bosted og at de derfor kun hadde møttes ved spesielle anledninger.

 

Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49. UNE mente at klageren heller ikke hadde en særlig tilknytning til Norge. UNE så hen til at klageren hadde oppholdt seg i Norge i cirka fem år. Tillatelsene som klageren i hovedsak har hatt danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge, men forutsetter at klageren returnerer til hjemlandet når tillatelsen utløper. 

 

UNE mente også at retur til klagerens hjemland var trygt.