Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren fikk endelig avslag på beskyttelsessøknaden i 2017, og fremmet flere omgjøringsanmodninger etter det.

 

Klageren ba via sin advokat om at UNE måtte omgjøre sitt vedtak. Vedlagt omgjøringsanmodningen var blant annet klagerens afghanske pass, en skriftlig tilleggsforklaring om hennes historie, samt et brev fra en bekjent som hadde besøkt Iran og snakket med klagerens familie der. Advokaten viste til at klageren nå hadde redegjort for sin identitet og familiebakgrunn. Klageren fastholdt forklaringen om at hennes første ektefelle ikke forsørget henne og datteren i Iran, og senere forsvant fra dem. I tillegg fastholdt hun at hun hadde konvertert til kristendommen, og la ved nye bekreftelser fra menigheten. Advokaten påpekte også at den tiårige datteren hadde behov for stabilitet. Videre hadde klageren født en sønn i Norge, men var ikke lenger sammen med barnefaren. Han hadde truet henne og var blitt ilagt besøksforbud.

 

UNE innvilget utsatt iverksettelse i saken, slik at klageren kunne bli i Norge til saken var avgjort. UNE ønsket å høre klageren i et nemndmøte.

 

Med samtykke fra klageren sendte UNE en verifiseringsanmodning til Den norske ambassaden i Teheran. UNE ba ambassaden undersøke om klageren hadde vært registrert i Iran, hvilke familiemedlemmer hun var registrert med, og om hennes datter og anførte eksmann hadde vært registrert. Fordi det var usikkert hvor lang tid det ville ta å få svar fra ambassaden, måtte UNE avlyse nemndmøtet. I mellomtiden mottok UNE flere brev angående klagerens datter, blant annet fra hennes kontaktlærer.

 

UNE ba klageren om en redegjørelse for sin relasjon til sønnens far, og om hun var i slekt med ham. Dette benektet klageren. UNE ba da om å få gjennomføre DNA-tester av klageren og hennes to barn.

 

Etter en tid opplyste ambassaden om at UNHCR hadde funnet en person med klagerens personalia registrert som flyktning i Iran, sammen med foreldre og søsken. Datteren og eksmannen var ikke registrert med henne. Resultatene fra DNA-testene tok også tid å avklare. Testene viste at klageren var mor til de to barna og at barna mest sannsynlig hadde ulike fedre.

 

Etter dette forklarte klageren seg i en saksforberedende samtale med UNE. Hun forklarte seg blant annet om identitet, familie, forholdet til barnas fedre, og barnas situasjon i Norge. I tillegg forklarte datteren seg om sin situasjon.

 

UNEs vurdering

UNE mente at det fortsatt var uklarheter angående klagerens identitet. UNE pekte blant annet på at klageren hadde oppgitt ulike fødselsdatoer og navn, og mente at hun fremdeles tilbakeholdt opplysninger om sin sosiokulturelle identitet, altså opplysninger om familie- slekt- eller klanrelasjoner, oppvekst, utdannelse, arbeid og økonomiske stilling før hun ankom Norge. Klagerens asylforklaring, som handlet om konflikter med to tidligere ektemenn, ble fremdeles ikke lagt til grunn av UNE. Hennes sivilstand var dermed uklar. Under noe tvil mente UNE likevel at klagerens opplysninger om identiteten nå var sannsynliggjort. UNE la blant annet vekt på det fremlagte passet, og mente etter en samlet vurdering at det var mer enn femti prosent sannsynlig at den oppgitte identiteten var riktig.

 

UNE fastholdt bevisvurderingene som var gjort i tidligere vedtak og beslutninger. Klagerens asylforklaring om forhold i Iran og Afghanistan ble fremdeles ikke lagt til grunn. UNE fastholdt også at klageren ikke var en reell konvertitt da hun forklarte seg om dette i et tidligere nemndmøte. UNE tok ikke stilling til hvorvidt klageren hadde fått en reell kristen overbevisning i etterkant av nemndmøtet, siden det uansett ikke fikk avgjørende betydning for utfallet av denne saken.

 

I tillegg til sin tidligere asylforklaring, hadde klageren nå fortalt at hun frykter å bli drept, først og fremst av sin far, fordi hun hadde fått en sønn utenfor ekteskap. UNE mente at klageren hadde forklart seg troverdig om hvem sønnens far var og hvilket forhold hun hadde hatt til ham. UNE la til grunn at klageren og barnefaren aldri hadde vært gift, at de to ikke lenger hadde et forhold, og at det over tid hadde vært konflikter dem imellom. Det var ingenting som tydet på at de to igjen kom til å bli et par. I tillegg til klagerens egen forklaring og uttalelser fra bekjente om dette, ble opplysningene støttet blant annet av dokumenter fra barnevern og politi.

 

På grunn av de nye opplysningene mente UNE at klageren hadde krav på beskyttelse. UNE viste til landinformasjon om sosiale normer for samvær mellom kvinner og menn, og utenomekteskapelige relasjoner (zina). UNE viste blant annet til at kvinner som har utenomekteskapelige forhold, kan utsettes for æresdrap eller straffeforfølgelse. Selv om det var tvil rundt hvilken sivilstatus og familiesituasjon klageren hadde før hun ankom Norge, og selv om UNE mente at klageren tilbakeholdt opplysninger om familienettverk og slekt i Afghanistan, la UNE til grunn at hun hadde hatt et utenomekteskapelig forhold i Norge. At hun hadde fått en sønn og at hun og barna ville måtte returnere til Afghanistan uten sønnens far, ville gjøre det vanskelig for klageren å holde det utenomekteskapelige forholdet skjult ved retur. UNE mente derfor at det var en reell risiko for at klageren ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan, enten i form av æresrelatert vold fra egen familie, eller i form av alvorlige straffereaksjoner fra samfunnet for øvrig.

 

Klageren fikk en treårig oppholdstillatelse som kunne fornyes, dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse og ga rett til familiegjenforening.