Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren har tidligere søkt om familieinnvandring og fått avslag. Hun har tidligere hatt besøksvisum til Norge og Sverige. I forbindelse med disse søknadene har hun gitt opplysninger om hvor alle hennes barn bor og oppholder seg, noen av dem i annet land enn hjemlandet.

 

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge mens hun oppholdt seg her med visum i 2019. Formålet var familieinnvandring med voksent barn som bor i Norge. Vedlagt søknaden var blant annet dokumentasjon om klagerens helse som viste at hun var lagt inn på sykehus på grunn av hjerneblødning etter hodeskade.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE mente at vilkårene for familieinnvandring for mor med voksent barn i Norge ikke var oppfylt fordi klageren har slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Slektninger i nedstigende linje er barn, barnebarn og så videre.

 

Klageren har opplyst at hun i tillegg til barnet i Norge har, to barn bosatt i andre land enn hjemlandet, ett barn i India og ett barn hun ikke har kontakt med som mest sannsynlig bor på Sri Lanka. For å se bort fra slektninger som bor i et annet land, må slektningene etter UNEs praksis ha oppholdstillatelse i dette landet. Oppholdstillatelsen må også gi grunnlag for permanent opphold, og slektningene må ha til hensikt å fortsatt bo i dette landet. Klageren hadde ikke sannsynliggjort at dette er tilfellet for barnet i India og barnet hun ikke har kontakt med. UNE mente at klageren hadde gitt motstridende opplysninger om barna fordi hun i tidligere søknad hadde opplyst at hun bodde sammen med dem. Det var derfor umulig for UNE å vite noe om de faktiske familieforhold og klageren hadde ikke sannsynliggjort at vilkårene for tillatelse var oppfylt.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som ga grunnlag for tillatelse etter utlendingsloven § 49 eller 38. Å ha familie i Norge er ikke forhold som tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Etter praksis og forarbeidene er heller ikke opplysninger om vanskelige leveforhold, dårlig helse eller at slektninger bor langt unna å anse som sterke menneskelige hensyn. Når det gjaldt klageren helse med Parkinson, lavt stoffskifte og hjerneblødning mente UNE at dette etter en helhetsvurdering ikke var grunnlag for tillatelse. Helsemessige forhold vil som hovedregel ikke gi grunnlag for opphold i Norge.

 

Dersom fysiske helseproblemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må klagerens helsetilstand være så alvorlig at det vil være uforsvarlig for henne å vende tilbake til hjemlandet. Etter praksis må det i utgangspunktet foreligge en akutt og livstruende lidelse. Unntaksvis kan alvorlig kronisk lidelse som etter sin art kan bli livstruende uten behandling, anses å nå opp til terskelen for sterke menneskelige hensyn. Ut fra klagerens helsesituasjon mente UNE at klageren ikke nådd opp til denne terskelen. Hun hadde påbegynt behandling for Parkinson i hjemlandet og lavt stoffskifte hadde hun allerede før hun kom til Norge. Det var ingen opplysninger i saken om at klageren per i dag er under behandling som kan bli livstruende om den avsluttes. UNE mente at klagerens helsesituasjon og pleiebehov totalt sett heller ikke nådde opp til terskelen for sterke menneskelige hensyn.  

 

I saker hvor UNE konkluderer med at de helsemessige forholdene ikke er av et slikt alvor at de er nær eller over terskelen for sterke menneskelige hensyn er det i utgangspunktet ikke nødvendig å vurdere behandlingstilbudet i hjemlandet. UNE nevnte likevel at det i følge tilgjengelig landinformasjon finnes noen institusjoner for eldre i klagerens hjemland og det er mulig å kjøpe tjenester. UNE mente at hun har nettverk og barn i hjemlandet som kan bistå henne.

 

Tilknytningen til Norge gjennom opphold i forbindelse med visum og oppholdstillatelse som ikke ga grunnlag for permanent opphold var ikke en særlig tilknytning som fikk vekt i vurderingen.

 

Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) hadde uansett avgjørende vekt mot å gi tillatelse i denne saken. Opplysninger om at klageren er pleietrengende, har omfattende helseproblemer og ikke har noen til å ta vare på seg i hjemlandet opplyses om i en rekke saker. Med utgangspunkt i at like saker skal behandles likt, vil en tillatelse i denne saken dermed tilsi at det vil måtte gis tillatelse i mange andre saker. Det vil ha store økonomiske konsekvenser for det norske velferdssystemet om det gis tillatelse i saker som dette. UNE mente at klagerens situasjon ikke er så spesiell og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse vil være urimelig. Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens øvrige bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.

 

Det var også trygt for klageren å returnere til hjemlandet.