Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

 

Klageren søkte beskyttelse i Norge. Klageren har samboer og et barn som bor i Norge. Både samboeren og barnet er norske statsborgere. Som grunnlag for søknad om beskyttelse anførte klageren at han frykter å bli utsatt for alvorlige represalier fra en ukjent gruppering som vil tvinge ham til å bistå dem på ulike måter, fordi han hadde tilgang til den amerikanske ambassaden i Kabul.

 

UDI avslo søknaden. UDI bemerket at det var flere elementer ved klagerens forklaring det kunne stilles spørsmål ved, men la under tvil forklaringen til grunn. UDI mente videre etter en helhetlig vurdering av klagerens forklaring at han ikke har sannsynliggjort at han risikerer å bli utsatt for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep av denne gruppen. UDI mente videre at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning. UDI foretok en konkret vurdering av barnets beste. Selv om det er klageren som yter den primære omsorgen for barnet, mente UDI at barnet er ivaretatt av sin mor i Norge. UDI viste til at det ikke var opplysninger i saken om at mor ikke er i stand til å ta vare på barnet. UDI viste videre til at det heller ikke er fremlagt opplysninger om at barnet er særlig sårbart, utover alderen, eller at det er helseutfordringer i familien. Ved en eventuell adskillelse mente UDI at det vil være mulig å holde kontakten med barnet gjennom å møtes i Iran, slik klageren og ektefellen ved flere anledninger har møtt hverandre tidligere. UDI viste til at i denne saken er det familierelasjonen som er det eneste eller vesentligste tilknytningsforholdet, og da er det bestemmelsene om familieinnvandring som regulerer når oppholdstillatelse skal gis. En tillatelse på humanitært grunnlag vil i stor grad undergrave reglene om familiegjenforening, og en tillatelse kan i tillegg bidra til at utlendinger omgår reglene om familieinnvandring ved å søke om beskyttelse. I klageomgangen viste klageren til at det ikke er riktig at familien ikke hadde blitt utsatt for noe i hjemlandet, de hadde bare unnlatt å fortelle dette til klageren. Klageren la frem bilder som skulle bevise dette. UDI vurderte dette i klageoversendelsen til UNE, men mente at dette ikke endret UDIs vurdering av saken.

 

 

UNE mente også at det var grunn til å stille spørsmål ved klagerens forklaring, og da spesielt til det som fremkom i klageomgangen. I likhet med UDI tok UNE utgangspunkt i klagerens forklaring, men la ikke til grunn det som fremkom i klagen om angrepene mot klagerens far og mot bilen til en kollega. UNE var enig med UDI at dette fremsto som en utbygging av asylgrunnlaget. UNE var videre enig med UDIs begrunnelse om at det ikke var sannsynliggjort at klageren risikerte å bli utsatt for forfølgelse eller alvorlig overgrep ved retur. Det ble vist til at klageren ikke utgjør noen risiko for denne gruppen siden han ikke vet hvem de er og kan derfor ikke identifisere dem. Klageren har heller ikke gjort noe som tilsier at gruppen vil hevne seg på klageren. UNE mente videre at det ikke forelå forhold i saken som tilsa at det kan gis tillatelse på humanitært grunnlag. UNE var enig i UDIs vurdering av barnets beste og viste til UDIs vurdering.