Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Far og to barn søkte om oppholdstillatelse ved ambassade i utlandet. Formålet var å bo i Norge med hans sønn og barnas bror (referansepersonen). Referansepersonen kom til Norge flere år tidligere og han har en midlertidig oppholdstillatelse med begrensninger etter utlendingsloven § 38 femte ledd. Tillatelsen ble først gitt med begrensninger fordi han ikke har fremlagt identitetsdokumenter, og ga blant annet ikke grunnlag for familieinnvandring.

 

I klageomgangen ble det opplyst at UDI har skrevet i vedtaket til referansepersonen at "Tillatelsen gir dine nærmeste familiemedlemmer mulighet til å søke om å få komme til Norge". Det var derfor familien hadde søkt om oppholdstillatelse for familieinnvandring. Situasjonen i Afghanistan var også svært vanskelig for familiemedlemmene.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNEs vedtak gjaldt klageren og to barn. Vilkårene for oppholdstillatelse for foreldre og søsken til barn under 18 år var ikke oppfylt, fordi referansepersonen ikke hadde tillatelse etter regler om beskyttelse i utlendingsloven §§ 28 eller 34. 

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49. UNE vurderte opplysningene om vanskelige forhold i Afghanistan. Det at klagerne lever under vanskelige forhold i hjemlandet kan som hovedregel ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Grunnen til dette er at svært mange som søker om familieinnvandring, lever under vanskelige forhold. UNE mente at klagernes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra andre sammenlignbare saker. Reglene om familieinnvandring åpner heller ikke for å ta stilling til om klagerne har behov for beskyttelse. Dette dekkes av egne regler. Dersom klagerne mener å ha behov for beskyttelse (asyl), kan de søke om dette i et land som har underskrevet FNs flyktningkonvensjon.

 

At det kan være til barnets beste å få oppholdstillatelse i Norge, når det gjelder levekårene generelt, er heller ikke grunn til å gi oppholdstillatelse fordi dette gjelder svært mange barn som ikke oppfyller vilkårene for familieinnvandring. De to barna bodde fortsatt sammen med far og søsken slik de hadde gjort hele livet. Situasjonen ville dermed ikke endres som følge av UNEs vedtak. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) ble derfor avgjørende.

 

Referansepersonens moderate psykiske helseproblemer og bekymring for familien i hjemlandet kunne heller ikke få avgjørende betydning. Referansepersonens situasjon skilte seg ikke fra situasjonen til andre personer som har flyktet fra hjemlandet men som fortsatt har familiemedlemmer der, og som ønsker å gjenforenes med de i Norge. Saken skilte seg derfor ikke fra andre sammenlignbare saker. UNE mente at referansepersonen søker og får helsehjelp, noe også helsedokumentasjonen i saken viser. Referansepersonen var også fylt 19 år og regnes som voksen. Han kan også reise til familien i hjemlandet dersom han ønsker det.

 

Når det gjaldt opplysningene om mulighet for familieinnvandring som UDI hadde skrevet i referansepersonens vedtak var dette kun til informasjon til referansepersonen da begrensningen om familieinnvandring i tillatelsen ble fjernet. Det var ikke opplysninger i saken om at familien hadde vært i kontakt med UDI for å høre om i hvilke tilfeller en person kan få tillatelse for familieinnvandring, og at de da hadde fått feil informasjon som førte til at de søkte om tillatelse.  

 

UNE mente at barnas rett til å bli hørt var tilstrekkelig ivaretatt ved uttalelser i forbindelse med søknaden og opplysninger i klagen.