Sammendrag: Familie

 

Mor og to barn har tidligere hatt besøksvisum og midlertidige oppholdstillatelser i Norge. Mor (klageren) hadde blant annet studietillatelse en periode, og barna og klagerens ektefelle/barnas far hadde da tillatelser i familieinnvandring. Han hadde tillatelse som ektefelle til student.

 

Klagerens ektefelle (referansepersonen) søkte om arbeidstillatelse i 2020 og klageren og barna søkte om familieinnvandring med ham. UDI avslo søknaden til familien samme dag.

 

 

UNE avslo referansepersonens søknad om arbeidstillatelse samme dag og dermed var vilkårene etter utlendingsloven § 40 og § 42 første ledd ikke oppfylt for klageren og barna.

 

UNE mente at barnas rett til å bli hørt var tilstrekkelig ivaretatt gjennom skriftlige opplysninger i saken om dem.

 

UNE kom til at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 49 og 38. Sentralt i vurderingen var barnets beste som et grunnleggende hensyn og veiledningen til vurderingen i utlendingsforskriften § 8-5. Barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt. Varigheten av barnas opphold i Norge er sentralt i vurderingen av tilknytning til Norge. Både lovlig og ulovlig opphold skal telle med. Etter praksis er særlig barnets alder i kombinasjon med oppholdstiden tungtveiende for vurderingen av tilknytning. Ut fra praksis vil barn med ett års skolegang og rundt 4,5 års opphold anses å ha en tilknytning som i seg selv kan danne grunnlag for opphold.

 

Barna kom til Norge da de var seks og tre år gamle. UNE antok at det eldste barnet startet på skolen i 2016 og har oppholdstid på cirka fire år og fire måneder i Norge. Hun har blant annet fortalt at hun har venner og liker å gå på skolen. Det yngste barnet har like lang oppholdstid, og UNE antok at hun startet på skole i 2018. Hun har selv opplyst at hun liker læreren og vennene sine og vil også fortsette å bo i Norge.

 

Selv om barnas tilknytning til Norge ansees å være sterk, mente UNE etter en konkret vurdering at barnas tilknytning, sett i sammenheng med deres situasjon ellers, ikke tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn. UNE mente at barna fortsatt var i en alder der de har sterkest tilknytning til sine foreldre. Barna har bodd i hjemlandet til de var seks år og tre år og åtte måneder og snakker foreldrenes morsmål. Barna kom sammen med foreldrene til Norge og ville fortsette å bo med dem ved retur til hjemlandet der de også har familie og nettverk. Det var ingen opplysninger om særskilte forhold ved foreldrene eller barna som tilsa en annen vurdering.

 

UNE mente også at hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) tillegges vekt i vurderingen. Referansepersonen oppfyller ikke vilkårene for en oppholdstillatelse i Norge, og hensynet til og respekten for lovens øvrige regler tilsier at familien dermed også må reise tilbake til sitt hjemland. UNE la også vekt på at familiens oppholdstillatelser i Norge har vært en type tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og familien kan derfor ikke ha hatt en forventning om fortsatt opphold i Norge. Det er en forutsetting for studietillatelse og familieinnvandring med student at utlendingen returnerer til hjemlandet når tillatelsen utløper. Likebehandlings- og konsekvenshensyn tilsier at hensynet til barna og deres tilknytning til Norge ikke kan være avgjørende i dette tilfellet.

 

Klagerens egen tilknytning til Norge med oppholdstillatelser var ikke lang nok. Etter praksis må en utlending normalt ha oppholdt seg i Norge med en oppholdstillatelse i minst åtte til ti år for å oppfylle vilkåret om særlig tilknytning. Tillatelsene hennes ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og dermed ingen forventning om å få fortsette oppholdet i Norge.