Sammendrag: Utvisning
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi hun var dømt til tvungent psykisk helsevern for drapsforsøk, og for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sine egne barn. Det at klageren var ilagt særreaksjon og ikke straff var ikke til hinder for utvisning. Det var ikke helsefaglige motforestillinger mot at klageren utvises til sitt hjemland.
Bakgrunn
UDI utviste klageren med varig innreiseforbud etter at hun ble dømt til tvungent psykisk helsevern for å ha forsøkt å drepe en person. Hun var også dømt for å ha begått alvorlige voldshandlinger mot sine egne barn.
I klagen over utvisningsvedtaket ble det vist til klagerens samvær med sine barn i Norge. Behandlende team vurderte at klagerens forhold til barna var viktig for henne, både nå og i fremtiden. Under besøkene på avdelingen hadde barna gitt eksplisitt uttrykk for at de ønsker å opprettholde kontakt, gitt at klageren er stabilisert for sin grunnlidelse.
Vurdering og konklusjon
UNE skrev at de de straffbare forholdene klageren var dømt for er meget alvorlige. Det at klageren er ilagt særreaksjon og ikke straff, er ikke til hinder for at hun kan utvises etter utlendingsloven. Lovens forarbeider viser til at skyldevne ikke er et grunnvilkår for utvisning slik det er for straff.
UNE mente at forholdets alvor var et tungtveiende moment i vurdering av vedtakets samlede forholdsmessighet, til tross for klagerens manglende skyld.
Klageren hadde bodd i Norge i overkant av seks år. Kun ett år og ni måneder av denne tiden var med tillatelse. Hennes personlige tilknytning var derfor i stor grad etablert under opphold uten tillatelse. UNE skrev at det følger av lovens forarbeider, praksis fra domstolene og fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at slik tilknytning ikke skal veie tungt i vurderingen.
UNE mente at klageren må anses å ha en sterk tilknytning til hjemlandet. Klageren hadde kommet til Norge da hun var i midten av 30-årene, og hadde dermed hatt hele sin barndom, oppvekst og store deler av sitt voksne liv i hjemlandet. Hun har også familie i hjemlandet som hun har opprettholdt hyppig kontakt med.
UNE mente at klageren var dårlig integrert i det norske samfunnet: hun hadde kun hatt jobb en kort periode i Norge, hun snakket dårlig norsk og hadde lite nettverk.
Etter UNEs syn var det ikke grunnlag for å legge avgjørende vekt på at klageren har en alvorlig psykisk lidelse. Behandlende overlege hadde uttalt at videre behandlingsforløp kunne videreføres i Brasil. Det finnes et adekvat helsetilbud der, og klageren har nettverk som kan bistå henne.
Samlet sett var utvisning av klageren ikke uforholdsmessig vurdert opp mot hensynet til klageren selv.
Ved meget alvorlig kriminalitet, som i denne saken, vil hensynet til «barnets beste» bare være avgjørende når barna blir utsatt for uvanlig store belastninger. Utvisning av klageren ville ikke innebære en vesentlig endring av barnas omsorgssituasjon. Barna hadde ikke bodd sammen med klageren på flere år, og samværet hadde vært meget begrenset. UNE mente at barna var tilstrekkelig ivaretatt av fosterforeldrene.
I likhet med UDI kom UNE samlet sett til at utvisning med varig innreiseforbud ikke ville være uforholdsmessig overfor klageren eller de nærmeste familiemedlemmene. UNE la vekt på de svært alvorlige handlingene klageren var dømt for, og at klageren ikke har en selvstendig eller familiær tilknytning til Norge som gjør utvisningen uforholdsmessig. UNE la også vekt på at klageren har en sterk tilknytning til hjemlandet, og at barna hennes i Norge er ivaretatt av barnevernet.
Hovedregelen om at varig innreiseforbud ikke skal gis hvis utlendingen har barn i Norge, se utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd, var ikke aktuell i saken fordi klageren ikke har hatt eller har tilstrekkelig samvær med barna.