Sammendrag: Familie

 

Klageren har tidligere fått avslag på familieinnvandring fordi adopsjonen av klageren i Myanmar ikke var anerkjent i Norge, og fordi klageren heller ikke kunne anses som referansepersonens fosterbarn.

 

Klageren søkte på nytt om oppholdstillatelse fra utlandet. Han søkte om familieinnvandring med oppgitt adoptivmor/fostermor som er norsk statsborger (referansepersonen). Vedlagt søknaden var blant annet adopsjonspapirer fra hjemlandet og forklaring fra referansepersonen om relasjonen til klageren.

 

 

UNE mente at vilkårene for oppholdstillatelse for adoptivbarn ikke var oppfylt, se utlendingsloven § 42 tredje ledd. UNE mente at det ikke er nok at en lokal domstol i Myanmar har underskrevet et dokument som sier at referansepersonen og ektefellen erklærer seg selv om adoptivforeldre til klageren. Det er et krav om at Barne-, ungdoms- og familieetaten må ha samtykket til adopsjonen, og dette er ikke oppfylt. Klageren fikk derfor ikke oppholdstillatelse som adoptivbarn.

 

UNE vurderte også om vilkårene for oppholdstillatelse for fosterbarn etter utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c var oppfylt. Formålet med bestemmelsen er å sikre mulighet for oppholdstillatelse og hindre familiesplittelse i tilfeller hvor søkeren er en del av et allerede etablert husstandsfellesskap som fosterbarn i hjemlandet. For å anses som etablert medlem av husstanden, må klageren ha vært en del av husstanden over lengre tid. Det må sannsynliggjøres at han i nær fortid har vært og fortsatt skal være, en del av referansepersonens husstand.

 

UNE viste til at klageren ikke hadde vært en del av referansepersonens husstand på over 15 år, og har heller ikke bodd sammen med referansepersonens ektefelle på over 10 år. Ut fra opplysningene i saken var referansepersonen registrert i et husstandsregister i Myanmar med samme adresse som klageren uten å faktisk ha bodd der. De har holdt kontakt via sosiale medier, og referansepersonen har også besøkt klageren i hjemlandet. UNE mente at dette ikke er nok til å anse at klageren er et etablert medlem av husstanden til referansepersonen. Det er heller ikke tilstrekkelig at det har vært umulig for klageren for å bo sammen med referansepersonen fordi klageren ikke har fått oppholdstillatelse i Norge.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås. UNE vurderte opplysningene om at klageren er uten familie i hjemlandet, og at han sliter psykisk fordi han savner referansepersonen og hennes ektefelle. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere. Det må som utgangspunkt foreligge spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker. UNE mente at klagerens situasjon ikke er så spesiell og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse ville være urimelig. I vurderingen la UNE vekt på at klageren nå er over 18 år, og regnes som voksen og er i stand til å ta vare på seg selv. Klageren har heller ikke vært etablert medlem av husstanden på mange år og har hatt andre omsorgspersoner i hjemlandet.  

 

Klagerens situasjon var derfor ikke så spesiell og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse vil være urimelig. Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens øvrige bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.