Sammendrag: Arbeid

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse for å arbeide som personlig sekretær og assistent. UDI avslo fordi de mente at arbeidet klageren skulle utføre måtte anses som ufaglært arbeid. Hun oppfylte heller ikke lønnsvilkåret eller underholdskravet.

 

Klagerens fullmektig klaget på UDIs avgjørelse og viste blant annet til kvalifikasjonsprinsippet for ansettelse i staten, som innebærer at den som er best kvalifisert for stillingen skal ansettes. Fullmektigen argumenterte for at dette prinsippet ikke gjelder i privat sektor. Vedlagt klagen var et oppdatert arbeidstilbud der arbeidsgiveren oppga at stillingen ikke krevde formelle kvalifikasjoner. Fullmektigen sendte senere inn tilleggsinformasjon om at klageren ved å komme til Norge bedre kunne hjelpe sin gamle mor. Han argumenterte også for at dette var arbeidskraft Norge hadde behov for og som var ønskelig fra politisk hold. UDI endret ikke sin avgjørelse, men sendte klagen videre til UNE. Senere mottok UNE et oppdatert arbeidstilbud der stillingsbeskrivelsen var endret slik at det fremgikk at stillingen krevde kompetanse som faglært. Arbeidsgiveren oppga i arbeidstilbudet at stillingen krevde formelle kvalifikasjoner innen business og administrasjon.

 

UNE påpekte at for å få oppholdstillatelse til å arbeide i Norge som faglært arbeidstaker må en rekke vilkår være oppfylt. Det stilles blant annet krav til kompetanse, arbeidet utlendingen skal utføre og til lønns- og arbeidsvilkår. Dette følger av utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-1.

 

Klageren hadde lagt frem dokumentasjon på at hun hadde fullført en bachelorgrad, og UNE mente at hun var faglært. UNE viste imidlertid til at det er et krav at kompetansen er relevant for stillingen. Det at man har en faglært kompetanse som er nyttig eller positiv for arbeidet, betyr ikke at kompetansen er relevant i utlendingsforskriftens forstand. Det avgjørende er om klagerens faglærte kompetanse er nødvendig for å utføre jobben.

 

UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at stillingen som personlig sekretær krevde faglært kompetanse. UNE viste til at det i utgangspunktet ikke kreves formell utdanning for å arbeide som personlig sekretær i Norge. UNE vurderte arbeidsoppgavene i det nyeste arbeidstilbudet, men mente dette ikke tilsa en annen vurdering. Klageren skulle blant annet utføre arbeid som administrasjon, budsjettering, regnskap og investeringer, framtidig næringsvirksomhet, samt sjåførtjenester og annen assistanse. UNE mente dette var arbeidsoppgaver som ikke krevde faglært kompetanse, og kunne beherskes etter enkel opplæring.

 

UNE bemerket også at klageren i det opprinnelige arbeidstilbudet ble tilbudt vesentlig dårligere lønnsvilkår enn det som er normalt for faglært arbeid. Dessuten hadde arbeidsgiveren gitt forskjellige opplysninger om hvorvidt stillingen faktisk krevde faglært kompetanse.

 

UNE konkluderte med at klageren ikke oppfylte vilkårene som faglært arbeidstaker. UNE tok ikke stilling til om de øvrige vilkårene for en tillatelse var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.