Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge med sine foreldre og søsken. De søkte om beskyttelse, og foreldrene fortalte at de var syriske borgere. UDI innvilget oppholdstillatelse til familien. Senere kom det et tips om at familien var borgere av et annet land. Norske myndigheter undersøkte saken, og fikk verifisert informasjon om at klagerens far hadde fått statsborgerskap i dette landet før familien søkte om beskyttelse i Norge. Klageren og søsknene ble registrert som borgere av dette landet og ekteskapet til klagerens foreldre ble registrert av myndighetene der. De hadde altså både syrisk og et annet statsborgerskap, mens klagerens mor kun var syrisk borger. Det var grunn til å tro at familien hadde bodd i dette landet en periode før de fikk innvilget statsborgerskap der.

Da UDI spurte klagerens far om de nye opplysningene i saken, forklarte han blant annet at hans ene forelder hadde kjøpt dette statsborgerskapet. UDI vurderte saken, og besluttet å kalle tilbake familiens oppholdstillatelser.

UNEs vurdering og konklusjon

Tilbakekall

Saken ble behandlet i nemndmøte. Nemnda mente at farens forklaring på hvordan han hadde fått det andre statsborgerskapet ikke var troverdig. Nemnda la til grunn at faren var født i Syria, og at de hadde bodd der sammen. Det var usikkert når familien hadde kommet til landet der de fikk innvilget statsborgerskap.

Nemnda mente at det ikke var tvil om at klagerens far kjente betydningen av det andre statsborgerskapet for både hans egen og barnas saker. De mente at faren mot bedre vitende hadde fortiet opplysninger av vesentlig betydning for utfallet av deres beskyttelsessøknad, og at familien ikke ville fått beskyttelsestillatelse dersom de hadde opplyst om dette statsborgerskapet.

Nemnda mente derfor at de formelle vilkårene for tilbakekall var oppfylt for både faren, klageren og søsknene, se utlendingsloven § 63. De mente også at adgangen til å tilbakekalle burde benyttes, siden vedtakene var ugyldige. Det var riktig å reagere med tilbakekall, av allmennpreventive hensyn. Klagerens oppholdstillatelse ble derfor tilbakekalt, sammen med faren og søsknenes tillatelser.

Ny tillatelse

Nemnda tok deretter stilling til om det var grunn til å gi klageren en ny oppholdstillatelse på et annet grunnlag, og vurderte om det forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge.

Nemnda tok utgangspunkt i at det ikke var aktuelt å returnere klagerens mor til landet der klageren, faren og søsknene hadde fått statsborgerskap. De la også til grunn at klageren og familien hadde bodd i Syria og forlot landet på grunn av borgerkrigen, og at klageren derfor hadde en reell tilknytning til Syria.

Nemnda mente videre at klageren og søsknene kunne returnere til landet der de hadde fått innvilget statsborgerskap, sammen med faren. Han var en omsorgsfull forelder, og barna hadde familiemedlemmer i dette landet. Det var heller ingen opplysninger om at klageren eller søsknene hadde noen fysiske eller psykiske helseplager, eller at de var særlig sårbare.

Nemnda mente imidlertid at klageren og ett av søsknene var i en slik alder at de hadde sterke bånd til det norske samfunnet. De hadde bodd og gått på skole i Norge i flere år, og som ungdommer var de mer orientert mot samfunnet rundt seg enn deres yngre søsken. De snakket godt norsk og hadde et sosialt liv med jevnaldrende utenfor skolen og utenfor familien. En retur til landet der familien sannsynligvis bare hadde bodd i en kortere periode, ville innebære et oppbrudd som trolig ville være en belastning for tenåringsbarn. Selv om de hadde nære familiemedlemmer der, ville en retur dit innebære at de på nytt måtte forholde seg til å skifte oppholdsland, og begynne på skole med et nytt ukjent hovedspråk. Ut fra deres alder mente nemnda at tenåringsbarna kunne være mer sårbare for oppbrudd og flytting på nytt, enn yngre barn som fortsatt vil ha sin sterkeste tilknytning til sine foreldre.

Siden moren skulle bli i Norge, ville klageren og søsknene kunne søke opphold i familiegjenforening med henne. Nemndmedlemmene mente det var sannsynlig at barna på sikt ville kunne få en oppholdstillatelse i Norge, og at det derfor ville være svært lite hensiktsmessig at deres tilknytning til Norge skulle avbrytes på ubestemt tid, i påvente av en slik tillatelse. Nemndmedlemmene mente at hensynet til barna og spesielt de to eldste måtte stå sterkt i denne saken. Selv om det forelå alvorlige innvandringsregulerende hensyn i saken, så kunne de ikke tillegges avgjørende vekt, veiet opp mot hvilke konsekvenser en pålagt utreise til landet vil kunne medføre. Nemndleder sluttet seg under tvil til resultatet, med særlig vekt på at de eldste barna ikke på nytt skulle måtte skifte oppholdsland.

Klagerens opprinnelige oppholdstillatelse ble altså tilbakekalt, men han ble innvilget en midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38.