Sammendrag: Familie

 

Klageren søkte om familieinnvandring med en norsk mann (referansepersonen). Partene møttes i klagerens hjemland hvor referansepersonen var engasjert i humanitært arbeid. Referansepersonen hadde det første året permisjon fra sin jobb i Norge, men sa opp sin stilling fordi han ønsket å fortsette det humanitære arbeidet i ytterligere ett år. Partene hadde planlagt å bosette seg i Norge når referansepersonens engasjement utløp, men på grunn av Covid-19 måtte de reise til Norge tidligere enn planlagt. Partene ønsket å bo i Norge fordi det ville være vanskelig for referansepersonen å finne arbeid i klagerens hjemland.

 

UDI avslo søknaden fordi verken kravet til fremtidig eller tidligere inntekt var oppfylt. UDI så hen til at referansepersonen hadde fått jobb i Norge, men mente det var for tidlig å kunne legge til grunn at han åpenbart var i stand til å kunne forsørge klageren. 

 

I klagen ble det fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen i de siste seks årene før han dro til utlandet hadde hatt en stabil årlig inntekt som var over minstekravet i utlendingsforskriften. Etter han kom tilbake til Norge startet han i jobb og hadde en årlig inntekt over minstekravet. Det ble fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen var fast ansatt i en fulltidsstilling.

 

 

UNE innhentet oppdaterte opplysninger fra Skatteetaten og NAV. UNE mente at kravet til fremtidig inntekt var oppfylt fordi referansepersonen var i fast jobb med en årsinntekt over kravet i utlendingsforskriften. UNE mente kravet til tidligere inntekt ikke var oppfylt fordi referansepersonens inntekt ved siste skatteoppgjør ikke var tilstrekkelig til å oppfylle kravet til tidligere inntekt. 

 

UNE mente at det forelå "særlig sterke menneskelige hensyn" som tilsa at det kunne gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt. UNE viste til instruks GI-08/2012 fra departementet til UDI, hvor det er gitt retningslinjer for momenter som det særlig skal ses hen til ved tolking av utlendingsloven § 10-11. Ved anvendelse av retningslinjene skal det ses hen til formålet med underholdskravet og formålet de enkelte retningslinjene. Instruksen er ikke bindende for UNE, men gir uttrykk for hvordan UNE praktiserer bestemmelsen.

 

Etter instruksens punkt seks kan det gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt dersom referansepersonen tidligere har hatt tilstrekkelig inntekt, og det er åpenbart at han hadde nødvendig inntektsevne også i siste likningsår.

 

UNE mente at referansepersonen åpenbart hadde nødvendig inntektsevne, også siste skatteår. UNE viste til at referansepersonen i seks år før han dro utenlands hadde hatt en årsinntekt på godt over 350 000 kroner. Kort tid etter at referansepersonen returnerte til Norge var han også i jobb med tilstrekkelig inntekt. Perioden referansepersonen hadde vært uten inntekt var frivillig. På denne bakgrunn mente UNE at formålet med underholdskravet også var oppfylt, og gjorde unntak fra kravet til tidligere inntekt.

 

De øvrige vilkår for oppholdstillatelse var også oppfylt.