Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren giftet seg med en norsk statsborger (referansepersonen) og søkte om familieinnvandring. UDI mente at hovedformålet med inngåelsen av ekteskapet var å skaffe klageren en oppholdstillatelse, og avslo søknaden. Det vil si at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. UDI utviste deretter klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i søknaden om familieinnvandring. UNE var enig, og opprettholdt UDIs vedtak om utvisning.

Klageren søkte enda en gang om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet med referansepersonen. UDI avslo igjen søknaden, nå begrunnet med at klageren var utvist. Klagerens advokat klaget da både på avslag i familieinnvandringssaken, og det tidligere vedtaket om utvisning. Klagen over utvisningsvedtaket var formelt levert for sent, men UDI oversendte den likevel til UNE fordi det var tvil om klageren hadde blitt gjort kjent med vedtaket om utvisning.

Vurdering og konklusjon

Etter å ha innkalt klageren og referansepersonen til en saksforberedende samtale, mente UNE fortsatt at klagerens hovedhensikt med å gifte seg var å skaffe henne lovlig opphold i Norge.

UNE mente at dette var vesentlig informasjon for saken, siden oppholdstillatelse kan nektes hvis hovedhensikten med ekteskapet er å skaffe et oppholdsgrunnlag. UNE skrev at det er slått fast i rettspraksis at det å tilbakeholde slike opplysninger kan oppfylle vilkårene for utvisning. Det å tilbakeholde slike opplysninger er åpenbart villedende og må likestilles med å gi «vesentlig uriktige» eller «åpenbart villedende» opplysninger. UNE mente at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt hadde tilbakeholdt hva som var hovedformålet med ekteskapet.

UNE viste blant annet til at klageren hadde underskrevet på at hun hadde gitt korrekt og fullstendig informasjon da hun søkte om oppholdstillatelse. Hun hadde også underskrevet på at hun var klar over at hun kunne bli utvist hvis hun lot være å gi informasjon av vesentlig betydning. De grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var derfor oppfylt.

UNE mente at det heller ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Klagerens handling var en grov overtredelse av utlendingsloven. Klagerens tilknytning til Norge gjennom ektefellen medførte ikke at utvisning var uforholdsmessig. Klageren og ektefellen hadde ikke hatt noen berettiget forventning om å ha et familieliv sammen i Norge.

Adgangen til å utvise burde benyttes. UNE viste til Sivilombudsmannens uttalelse 31.01.2020, og mente at klagerens oppholdshensikt i dette tilfellet hadde vært særlig fremtredende.

Vedtaket om utvisning med fem års innreiseforbud ble opprettholdt. Klageren ble også meldt inn i Schengen informasjonssystem (SIS).