Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren ble innvilget oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger i første halvdel av 2010-tallet. Bakgrunnen var at han var gift med en EØS-borger (referansepersonen) som oppholdt seg i Norge på grunnlag av EØS-reglene.

Fem år senere søkte klageren om varig oppholdskort. UDI avslo søknaden og mente at det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt oppholdsrett i sammenhengende fem år. De viste til at referansepersonen – i løpet av den aktuelle perioden på fem år - frivillig sa opp sin stilling og var uten arbeid i én og en halv måned før hun begynte i ny jobb.

I klagen skrev advokaten at selv om referansepersonen var frivillig arbeidsledig i en periode, var hun omfattet av begrepet arbeidstaker. Hun hadde uansett opphold på tilstrekkelige midler i perioden da hun var uten arbeid etter utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c.  Kravet om forsikring hadde ikke reell betydning for henne, fordi hun var medlem av folketrygden.

I klageoversendelsen endret ikke UDI sin tidligere vurdering. Når det gjaldt opplysningene om opphold på tilstrekkelige midler, viste UDI til folketrygdloven § 2-1 tredje ledd og at det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge. Det er kun når EØS-borgeren råder over tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende familiemedlemmer og er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, at EØS-borgeren har lovlig opphold og dermed er medlem av folketrygden.

Vurdering og konklusjon

UNE viste til at klagerens rett til opphold i Norge er avledet av ektefellen som er EØS-borger. Derfor er det hun som må dokumentere å ha oppholdsrett i Norge i den perioden klageren er her. Etter å ha hatt et sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år vil et familiemedlem som ikke selv er EØS-borger, få varig oppholdsrett. Vurderingen av om klageren skal gis varig oppholdskort baserer seg på en vurdering av om referansepersonen har hatt oppholdsrett i utlendingslovens forstand i fem sammenhengende år.

UNE mente at klageren ikke oppfyller vilkåret om sammenhengende fem år med oppholdsrett i Norge. UNE var enig i UDIs vurdering om at referansepersonen mistet sin oppholdsrett da hun sa opp jobben frivillig. Denne perioden avbrøt referansepersonens sammenhengende opphold og klageren hadde derfor heller ikke oppholdsrett i samme periode. UNE viste til at en EØS-borger står fritt til å endre jobb i vertslandet og beholde sin oppholdsrett så lenge vedkommende oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 112. Det ligger også innenfor arbeidstakerens egen kontroll å arrangere jobbskifte på en slik måte at det ikke blir perioder uten oppholdsrett. Dette hindrer ikke EØS-borgeren i å utøve sine rettigheter, men kan få betydning for vurderingen av om varig oppholdsrett er oppnådd.

Når det gjaldt opplysningene om at klageren hadde oppholdsrett i den aktuelle perioden som følge av at referansepersonen oppholdt seg i Norge på tilstrekkelige midler, var UNE enig i UDIs vurdering om at vilkåret i § 112 først ledd bokstav c ikke var oppfylt og viste til UDIs vurdering i klageoversendelsen.

UNE vurderte ikke klagerens nåværende status, men tok til etterretning at UDI i mellomtiden innvilget klageren nytt oppholdskort. UNE mente at vedtaket ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor klageren, og viste til UDIs innvilgelse av nytt oppholdskort.