Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

 

Klageren hadde en midlertidig oppholdstillatelse for å kunne ha samvær med barnet sitt, se utlendingsloven § 52 (1). Han oppholdt seg i utlandet i en lengre periode, og på bakgrunn av dette kalte UDI tilbake oppholdstillatelsen hans. UDI påpekte at det var et vilkår for tillatelsen at han oppholdt seg i Norge i minst halvparten av tillatelsens varighet, og at han benyttet samværsretten med barnet sitt.

 

Klageren mente et tilbakekall ville være uforholdsmessig. Han hadde vært forhindret fra å reise tilbake til Norge som planlagt, fordi han hadde vært involvert i en alvorlig ulykke. Det lokale politiet hadde ikke gitt ham tillatelse til å returnere til Norge på grunn av den pågående etterforskningen. Han la ved dokumentasjon på dette, og brev fra samboeren. Senere la han frem dokumentasjon på at han hadde gjenopptatt samboerskapet med barnets mor. På tidspunktet for UNEs behandling av saken, hadde klageren fått en ny midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av felles barn med samboer, se utlendingsloven § 41 (2).

 

UNEs vurdering og konklusjon

 

UNE var enig med UDI i at klageren ikke hadde utøvet sin samværsrett i en lengre periode. Vilkårene for hans oppholdstillatelse var altså ikke oppfylt i de månedene han var i utlandet. Han hadde dessuten vært ute av Norge i mer enn halve tillatelsesperioden.

 

UNE påpekte at det i bestemmelsen om tilbakekall står at tilbakekall "kan" skje dersom vilkårene er tilstede, se utlendingsloven § 63. UNE la avgjørende vekt på at klagerens opphold i utlandet ble forlenget på grunn av forhold utenfor hans kontroll. UNE viste også til dokumentasjon fra barnets mor, og mente at klageren både før og etter utenlandsturen hadde hatt samvær med barnet sitt, og at han i dag har til hensikt å fortsette samlivet med samboeren og deres felles barn. Etter en konkret vurdering omgjorde UNE derfor UDIs vedtak om tilbakekall.