Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Sammen med sin familie søkte klageren beskyttelse i Norge for rundt 30 år siden. Han oppga å være statsløs palestiner fra Syria, født i Jordan. Han la frem et syrisk reisedokument for palestinske flyktninger. Han sa han hadde arbeidet som journalist for et palestinsk nyhetsbyrå, og var forfulgt av syriske myndigheter. Sammen med kone og barn fikk han flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge. Det ble senere gjort en undersøkelser av klagerens dokumenter og opplysninger (verifisering). Syriske myndigheter bekreftet da at klageren var registrert som palestinsk flyktning i Syria og hadde fått utstedt syrisk reisedokument, det samme dokumentet som klageren hadde lagt frem med asylsøknaden. Sju år etter ankomst til Norge fikk klageren og familien innvilget norsk statsborgerskap.

 

Flere år etterpå ble det foretatt en ny verifisering av familiens opplysninger i forbindelse med saken til en slektning. Jordanske myndigheter opplyste da at klageren og familien var jordanske statsborgere med jordanske nasjonale ID-nummer. UDI besluttet å tilbakekalle både klagerens og familiens norske statsborgerskap. Saken ble behandlet på nytt av UDI etter lovendringene i statsborgerloven i 2020, men UDI mente det fortsatt var grunnlag for tilbakekall. Klageren ble dessuten utvist fra Norge.

 

Klageren mente at han ikke visste at han hadde blitt jordansk statsborger. Klageren trodde at faren hans hadde søkt om statsborgerskap for ham og familien da han forlot Syria, uten at klageren selv kjente til dette. Klageren hadde dessuten en sterk tilknytning til Norge gjennom over 20 år som norsk statsborger, og hadde barn og barnebarn i Norge. Å kalle tilbake statsborgerskapet ville stride mot den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8.

 

Norske utlendingsmyndigheter gjorde ytterligere undersøkelser i saken. Jordanske myndigheter bekreftet at klageren og hans barn var jordanske borgere fra fødselen av, og hadde nasjonalitetsnummer og ID-kort. Et av barna hadde jordansk vigselsattest og et annet hadde fått utstedt jordansk pass. Både klageren, kona og to av barna hadde fått utstedt jordanske dokumenter etter at de kom til Norge. Klageren selv hadde blant annet fått utstedt jordansk pass tre ganger, ett før og to etter at han ble norsk statsborger.

 

Klageren bestred disse opplysningene, og mente familien kunne være utsatt for identitetstyveri i Jordan. Alle de nevnte dokumentene var ukjente for ham og familien.

 

UNEs vurdering og konklusjon

Saken ble behandlet i nemndmøte. Klageren var innkalt til møtet, men befant seg i utlandet og møtte ikke opp. En landrådgiver fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) møtte for å uttale seg om relevant landinformasjon. Han forklarte blant annet at palestinere generelt har god kunnskap om sitt statsborgerskap, blant annet på grunn av deres spesielle bakgrunn. Jordanske myndigheter har på sin side svært god kontroll på sine borgere, og jordanske sivilregistre regnes for å ha god notoritet (pålitelighet).

 

Nemnda viste til at et statsborgerskap kan kalles tilbake dersom klageren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold som har vesentlig betydning for vedtaket. Et tilbakekall må likevel ikke være uforholdsmessig. Se statsborgerloven § 26.

 

Nemnda mente at klageren var kjent med at han var jordansk borger da han kom til Norge, og bevisst holdt tilbake opplysninger om dette for norske myndigheter. Dette hadde vesentlig betydning for vedtaket om opphold, og derfor også for vedtaket om statsborgerskap. Klageren fikk opprinnelig oppholdstillatelse i Norge fordi han ble ansett å være statsløs palestiner. Nemnda påpekte at det ikke hadde betydning om klageren hadde tilknytning til de palestinske områdene i Syria. Det problematiske var at han kun oppga å være statsløs palestiner, når han også var jordansk statsborger. I denne saken hadde nasjonalitet, herunder statsborgerskap, vesentlig betydning for vedtaket om å gi klageren beskyttelse i Norge. Nemnda mente dermed at de grunnleggende vilkårene for å kalle tilbake klagerens norske statsborgerskap var oppfylt.

 

I vurderingen av om tilbakekall var forholdsmessig, påpekte nemnda at klagerens oppholdstid i Norge var betydelig. Han hadde bodd i Norge omtrent halve livet, og hadde vært norsk statsborger i over 20 år. Botid alene var likevel ikke nok til å forhindre tilbakekall. Nemnda påpekte at reiseoversikten som klageren hadde levert viste at han hadde hatt flere lengre opphold i Syria/Midtøsten de siste fem årene. Klageren hadde dessuten ikke vært i ordinært arbeid i Norge de siste tiårene. Det var ellers få opplysninger om klagernes tilknytning og integrering i Norge, utover at han hadde barn og barnebarn her. Nemnda påpekte at også klagerens barn og barnebarn var jordanske statsborgere etter jordansk lov.

 

Nemnda mente at hvilket land man er statsborger av er en sentral del av identitetsvurderingen. Gjennom å holde tilbake opplysninger om sin jordanske identitet da han søkte beskyttelse i Norge, hadde klageren gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Klageren hadde også fått utstedt dokumenter som jordansk borger samtidig som han hadde dokumenter som norsk statsborger, og hadde også fremlagt syriske reisedokumenter for statsløse palestinere. Nemnda mente at det var et potensiale for misbruk i det at klageren hadde fått utstedt tre ulike reisedokumenter. Bevisst bruk av ulike ID-dokumenter hadde gjort det mulig å oppnå ytelser han ikke var berettiget til.

 

Nemnda mente at hensynet til klagerens barn og barnebarn ikke kunne få avgjørende vekt. Alle var for øvrig over 18 år. Videre viste nemnda til at klageren ikke ville bli statsløs ved tilbakekall av det norske statsborgerskapet, siden han var jordansk statsborger.

 

Nemnda erkjente at den samlede saksbehandlingstiden hadde blitt svært lang. Forhåndsvarselet om tilbakekall kom for ni år siden. Nemnda pekte imidlertid på at saken hadde vært berostilt i nesten tre år på grunn av endringer i regelverket for tilbakekall av statsborgerskap. De pekte også på at tilbakekall er en sakstype som krever mye utredning. Saksbehandlingstiden har heller ikke fått negative konsekvenser for klageren, siden denne tiden også ble tatt med som botid i Norge, og klageren hele denne tiden har vært å betrakte som norsk statsborger med fulle statsborgerrettigheter.

 

Nemnda mente at vilkårene for tilbakekall var oppfylt, og at det ikke var hensyn i saken som tilsa at adgangen til å tilbakekalle statsborgerskapet ikke burde benyttes. Klagerens brudd på utlendingsloven var alvorlige, og sterke allmennpreventive hensyn talte for tilbakekall.

 

Nemnda vurderte videre spørsmålet om utvisning. En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når han forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven. Se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

 

Nemnda mente at klageren forsettlig ved flere anledninger hadde gitt vesentlig uriktige opplysninger og bevisst holdt tilbake opplysninger om sitt jordanske statsborgerskap, i den hensikt å oppnå oppholdstillatelse i Norge og senere statsborgerskap. Disse opplysningene hadde vesentlig betydning for utfallet i klagerens asylsak, som senere dannet grunnlag for norsk statsborgerskap. Nemnda mente dette var et grovt brudd på utlendingslovens §§ 83 og 93, og mente vilkårene for utvisning var oppfylt. Lovbruddene var så alvorlige at klageren måtte utvises. Nemnda viste også til signaleffekten av utvisning, og respekten for norske lover og regler.

 

Nemnda mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Å gi uriktige opplysninger om sin identitet er et av de alvorligste bruddene på utlendingsloven, og nemnda mente klagerens handlinger måtte anses som meget grove overtredelser av loven. I slike tilfeller skal det svært mye til for at utvisning er uforholdsmessig, også når utlendingen har sterk tilknytning til Norge. Klagerens personlige tilknytning til Norge var etablert under hans opphold på falske premisser. Nemnda mente at en slik tilknytning kunne ikke veie tungt i en forholdsmessighetsvurdering. Klageren kom dessuten til Norge som voksen, og hadde opprettholdt sitt bånd til hjemlandet gjennom gjentatte besøk. Hans tilknytning til hjemlandet var sterk. 

 

Klagerens tilknytning til Norge gjennom hans familiemedlemmer, hadde begrenset betydning. Alle var over 18 år, var jordanske borgere og kunne møtes i Jordan. Nemnda fant at klageren kunne utvises med varig innreiseforbud. Innreiseforbudet ble gjort varig av hensyn til offentlig orden, se utlendingsloven § 71 og utlendingsforskriften § 14-2. Nemnda la stor vekt på at klageren hadde gitt uriktige opplysninger, fastholdt disse over tid og dermed skaffet seg oppholdstillatelser på uriktige premisser. Han hadde dermed tilegnet seg offentlige ressurser han ikke hadde krav på.  Nemnda påpekte at kontakten med barn og barnebarn kunne opprettholdes fra utlandet, og klageren ville dessuten kunne søke om å komme til Norge på kortvarige besøk under spesielle omstendigheter. Utvisning med varig innreiseforbud ville altså ikke være uforholdsmessig for klageren eller de nærmeste familiemedlemmene.