Sammendrag: EØS
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.
Bakgrunn
En eldre kvinne (klageren) søkte om oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hennes datter var bosatt i Norge med en ektefelle som var EØS-borger (referansepersonen). I søknaden opplyste de at klageren hadde helseproblemer og bodde alene i Kina uten familie til å ta vare på henne.
UDI avslo søknaden fordi klageren ikke oppfylte vilkårene for oppholdskort som pleietrengende familiemedlem etter EØS-regelverket. UDI mente at det ikke forelå alvorlige helsemessige forhold, samt at referansepersonen ikke var absolutt nødvendig for å pleie klageren. Det var heller ikke dokumentert sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, samt at vedtaket var i samsvar med EMK artikkel 8.
Klageren klaget på vedtaket, og UDI sendte saken til UNE. Før saken ble behandlet av UNE, ervervet referansepersonen norsk statsborgerskap.
UNEs vurdering og konklusjon
UNE vurderte søknaden om oppholdsrett etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kapittel 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/EF.
UNE viste til at enkelte familiemedlemmer til en EØS-borger omfattes av EØS-regelverket så lenge de følger eller slutter seg til en EØS-borger. Familiemedlemmer til en norsk borger omfattes som utgangspunkt ikke av EØS-regelverket, med mindre familiemedlemmet slutter seg til en norsk borger som returnerer til Norge etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet i et annet EØS-land
UNE mente at klageren ikke kunne ha avledet oppholdsrett når referansepersonen hadde blitt norsk statsborger. UNE forklarte dette med at oppholdet i Norge ikke lenger var et ledd i utøvelsen av EØS-rettigheter, som retten til fri bevegelighet. UNE viste til at denne forståelsen følger av EU-dom C-165/16, hvor EU-domstolen slår fast at unionsborgerdirektivet 2004/38/EF ikke gjelder for personer som har fått statsborgerskap i sitt vertsland, selv om de også beholder sitt tidligere statsborgerskap.
UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at klageren likevel skulle få opphold her. UNE viste også til innvandringsregulerende hensyn, og mente at en tillatelse i denne saken ville medføre at mange andre eldre foreldre også måtte få bosette seg i Norge. UNE mente dette ville medføre en kostnad for det norske samfunnet som lovgiver ikke hadde åpnet for. Se utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften § 8.