Sist oppdatert: 06.08.2022 06.08.2022

Sammendrag: Familie

Klageren søkte oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, som var under 24 år. Nemnda la til grunn at tvangsekteskap forekommer i Kosovo. Videre kom nemnda til at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig, og at kravet om at begge parter hadde fylt 24 år derfor gjaldt. Klageren fikk ikke oppholdstillatelse, da det ikke var grunn til å gjøre unntak fra 24-årskravet.

Bakgrunn

Klageren søkte oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle, opprinnelig av samme nasjonalitet. Ektefellen var under 24 år. Ekteskapet var inngått i Norge ett år tidligere, etter at de hadde truffet hverandre på sosiale medier og vært kjærester i litt over fire år. Bryllupsfest ble holdt i Kosovo med begge familier og mange gjester til stede. Foreldrene hadde vært kjent med forholdet etter det første året. Familiene kjente ikke hverandre fra før av, men støttet opp om forholdet og ekteskapet fra første stund.
 

Vurdering

Nemnda viste til at det fremgår klart av lovens forarbeider at det skal svært mye til for å gjøre unntak fra 24-årskravet, at det først og fremst er objektive momenter som er sentrale i vurderingen, og at en konsekvens av dette er at de fleste saker som avslås på 24-årskravet ikke er et resultat av tvang eller press, men mest sannsynlig er inngått frivillig. Det er derfor ikke tilstrekkelig å fastslå at ekteskapet mest sannsynlig ikke er et resultat av tvang eller mest sannsynlig er frivillig. Nemnda fant det, bl.a. på grunnlag av informasjon fra Landinfo, ikke utvilsomt at tvangsekteskap forekommer i Kosovo. I den konkrete vurderingen viste nemnda til at familiene kom fra samme område i Kosovo. Det var ikke underbygget ved dokumentasjon at partene møttes uten familienes involvering. Nemnda mente det ikke var tilstrekkelig at begge partene forsikret at ekteskapet var frivillig, da de kunne ha vært utsatt for press til å si dette. Ektefellene hadde ikke vist særskilt selvstendighet m.h.t. jobb, boforhold, familie og kultur. De var avhengige av klagerens svigerfar for så vidt gjaldt felles bolig og klagerens arbeid. De fremstod som knyttet til sine familier og preget av kultur eller religion. Nemnda så ikke at det forelå konkrete objektive holdepunkter for at ekteskapet åpenbart var frivillig. Etter en samlet vurdering av alle momentene i saken kom nemnda til at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig. 24-årskravet gjaldt derfor, og klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen.
 
Det var heller ikke grunnlag for tillatelse etter unntaksbestemmelsen i utl. § 49.       

Var dette sammendraget nyttig?