Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte oppholdstillatelse i 6 måneder for å inngå ekteskap med sin forlovede (referansepersonen) i Norge. Referansepersonen var norsk borger, men opprinnelig fra et tredjeland i sør-øst i Asia. Klageren hadde tidligere søkt og fått avslag på visum tre ganger de seneste årene.

 

Vurdering

UNE viste til at partene ikke hadde opplyst om konkrete planer for ekteskapsinngåelsen eller om hvorvidt de hadde undersøkt hvilke krav som stilles for vigsel i Norge. Ettersom bestemmelsen gir en tillatelse på maksimalt 6 måneder var det grunn til å forvente at mesteparten av forberedelsene til ekteskapsinngåelsen var igangsatt.

 

Uansett måtte det gjøres en helhetsvurdering av om tillatelse skulle gis. Her mente UNE at det ikke var sannsynliggjort at klageren ville forlate Norge dersom en søknad om videre opphold ble avslått. UNE la til grunn at det var et vesentlig utvandringspotensiale fra Algerie pga. de rådende sosiale, økonomiske og politiske forholdene der. Mange klagere anser arbeids- og inntektsmulighetene i Norge eller Europa som mer attraktive enn i sitt hjemland. De generelle returforutsetningene ble derfor ansett som svake.

 

UNE vektla videre at klageren var ung og uten økonomiske forpliktelser i hjemlandet. Det var fremlagt dokumentasjon på at klageren hadde arbeid, men ikke annen dokumentasjon som sa noe om hans og familiens situasjon. Klagerens individuelle forhold var derfor ikke tilstrekkelig til å si at returforutsetningene var sterke hensett til de øvrige momentene i saken. UNE var enig med UDI i at forholdet ikke var tilstrekkelig etablert: Partene hadde primært hatt kontakt via internett, og hadde kun møtt hverandre fysisk to ganger, hhv. 5 dager og 2 uker, sist for over to år siden. Det var også uklart hva slags kontakt de hadde hatt med hverandres venner og familie.

 

Uten å ta endelig stilling til det, bemerket UNE at det var momenter som trakk i retning av at klagerens hovedsakelige formål med å gifte seg var å få oppholdstillatelse i Norge. Han hadde tidligere vist interesse for Norge ved å søke turistvisum. Forholdet mellom partene var atypisk i forhold til algerisk kultur og tradisjon ved at det var uvanlig at unge menn inngikk førstegangsekteskap med en kvinne som var langt eldre, og hvor det var lite sannsynlig at de kunne få barn sammen. UNE hadde også merket seg at klageren ikke brukte ekte navn og bilde da han første gang tok kontakt med referansepersonen på Facebook. Vilkårene for forlovedetillatelse var ikke oppfylt. Det var heller ikke grunnlag for tillatelse etter utl. § 49.