Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge sammen med mor og søsken. Moren forklarte blant annet at ektefellen hadde vært voldelig mot henne og barna, og hun fryktet at han ville drepe henne. Moren ble innvilget beskyttelse og klageren fikk avledet beskyttelse, se utlendingsloven 28 sjette ledd.

 

Senere ble kom det frem nye opplysninger om familien, blant annet at ektefellen bodde i Norge og at de hadde kontakt. UDI varslet om tilbakekall av morens og barnas tillatelser. Moren fastholdt da at ektefellen hadde vært voldelig mens de bodde i hjemlandet. Han hadde vært på besøk i Norge flere ganger, men da hadde han oppført seg bra. Etter at han ble returnert til Irak hadde han imidlertid truet henne på telefonen, og klandret henne for å ha blitt sendt hjem. Moren la frem flere brev, blant annet et brev fra barnehagen. De mente faren opplevdes som en trygg og kjærlig forelder, og at klageren hadde hatt en positiv utvikling mens faren var tilbake hos familien.

 

UDI fattet vedtak om tilbakekall for moren og barna. UDI mente blant annet at det var lite sannsynlig at farens tid med familien i Norge skulle hatt en positiv innvirkning på klagerens liv dersom morens asylforklaring var riktig. UDIs vedtak hadde bygget på at det var risiko for æresdrap eller alvorlig æresrelatert vold dersom moren reiste hjem til ektefellen sin i Irak. Moren hadde imidlertid ikke kontaktet norske myndigheter da han tok kontakt og kom til Norge. Derimot hadde han tilbrakt lengre perioder sammen med dem her. UDI viste også til at moren hadde hatt kontakt med ektefellen på Facebook etter at han ble returnert til hjemlandet, i en periode der han skal ha truet henne på telefon. UDI mente klagerens mor hadde gitt uriktige opplysninger mot bedre vitende, og at disse opplysningene hadde hatt vesentlig betydning for vedtaket.

 

I klagen fastholdt advokaten at moren ville bli drept av ektefellen ved retur til hjemlandet. Hun og hennes familie hadde ikke mulighet til å stå imot trusler fra ham og familien hans, og hun hadde dermed ikke annet valg enn å hjelpe ham med å få opphold i Norge. Moren hadde brutt all kontakt med faren etter at han ble uttransportert, og hadde tatt ut separasjon. Advokaten understreket også at klageren var uskyldig. Hun hadde tilbragt fem år i Norge og hadde sterkt tilknytning til lokalmiljøet.

 

UDI endret ikke sin vurdering, men oversendte klagen til UNE. UNE ba om mer informasjon om klagerens situasjon, og mottok uttalelser fra kommunen, helsesykepleier og barnevernstjenesten, samt en uttalelse fra klageren selv.

 

UNEs vurdering og konklusjon

Saken ble behandlet i nemndmøte med personlig oppmøte.

 

I vedtaket viste nemnda til at midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Dette står i utlendingsloven § 63.

 

Nemnda påpekte at klageren hadde fått midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 sjette ledd (avledet beskyttelse), fordi moren hennes hadde fått beskyttelse. Morens tillatelse ble imidlertid gitt på feil grunnlag. Dermed ble også klagerens tillatelse gitt på et uriktig faktisk grunnlag. Nemnda mente derfor at klagerens tillatelse kunne tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige regler, siden vedtaket var ugyldig. Se utlendingsloven § 63 og forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

 

Nemnda påpekte at klageren, som er et barn, ikke kunne klandres for at moren hadde oppgitt uriktige opplysninger på hennes vegne. Tilbakekall etter denne bestemmelsen kan imidlertid skje uten hensyn til hvem som kan bebreides for de feilene som fører til ugyldighet.

 

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall «kan» skje hvis vilkårene er til stede. Det er opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsen skal tilbakekalles. Utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles. Nemnda mente at morens handlinger var alvorlige blant annet fordi det er vanskelig for myndighetene å vurdere saken på en korrekt måte når utlendingen gir uriktige opplysninger. Det er dessuten straffbart. Myndighetene bruker store ressurser på undersøkelser i forbindelse med slike saker. I saker hvor personer har fått tillatelser på grunnlag av uriktige opplysninger om sitt beskyttelsesgrunnlag, dreier det seg også om et misbruk av asylsystemet. Nemnda mente derfor at adgangen til tilbakekall skulle benyttes.

 

Nemnda gjorde deretter en ny vurdering av klagerens beskyttelsesbehov. I nemndmøtet hadde moren forklart at hun fryktet at klageren ville bli omskåret i hjemlandet. I asylintervjuet hadde hun sagt at de ikke praktiserte omskjæring i deres familie, mens hun i nemndmøtet fortalte at hennes mor ville utsette henne for press om dette dersom familien kom hjem til Irak. Nemnda var i sterk tvil om troverdigheten ved morens forklaring, men kom til at tvilen måtte komme klageren til gode. Informasjon fra Landinfo viste at familien kom fra et område hvor forekomsten av omskjæring hadde vært høy. I vurderingen av om det var en reell risiko for at klageren ville bli utsatt for omskjæring, skulle det også tas hensyn til at hun var et barn. Det måtte også legges vekt på alvorligheten ved slike overgrep. I tillegg var det usikkerhet om hvordan klagerens farmor og farens familie stilte seg i dette spørsmålet. Nemnda kom under tvil til at det var reell risiko for at klageren ville bli utsatt for omskjæring ved retur til hjemlandet. Hun var dermed flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd, bokstav b, og UNE innvilget henne en ny oppholdstillatelse. Moren fikk også ny oppholdstillatelse på et annet grunnlag.