Sammendrag: Familie

 

Klageren og hennes datter (klagerne) søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med en referanseperson i Norge. Referansepersonen er henholdsvis klagernes datter og søster. Referansepersonen er innvilget beskyttelse i Norge og har oppholdstillatelse.

I forbindelse med søknaden leverte klageren sitt eritreiske ID-kort, og fødselsattest og helsekort for barnet. Klageren fortalte at hun ikke var født på sykehus og derfor ikke hadde fødselsattest. Hun forklarte at hun hadde forlatt Eritrea ulovlig og derfor ikke kunne reise tilbake for å skaffe fødselsattest og pass. Hun sa også at hun ikke kunne søke om disse dokumentene fra Sudan, fordi hun oppholdt seg der ulovlig og fryktet å bli avslørt og deportert til Eritrea. Klageren fortalte også at hun kun hadde hatt et kort forhold til barnets far, og at de ikke hadde hatt kontakt etter barnet ble født.

 

UDI informerte klageren om at hun måtte fremlegge eritreiske pass for å dokumentere sin og datterens identitet. Dersom pass ikke kunne fremlegges ble de bedt om å gi en skriftlig forklaring. 

 

I brev fra SEIF ble det opplyst at klagerne ikke kunne fremlegge pass. De hadde rømt fra Eritrea og det var farlig for dem å returnere. De var ikke velkomne på den eritreiske ambassaden i Khartoum, og risikerte å bli kidnappet og sendt tilbake til Eritrea hvis de dro til ambassaden.

 

UDI avslo søknadene fordi klagerne ikke hadde sannsynliggjort sine identiteter. UDI mente det var trygt for dem å be eritreiske myndigheter i Khartoum om å få utstedt pass.

 

I klagen på UDIs vedtak opplyste klageren at hun hadde vært i kontakt med den eritreiske ambassaden i Khartoum for å søken om pass, men at ambassaden hadde avslått søknaden fordi hun ikke hadde kommet til Sudan på lovlig vis. UDI vurderte opplysningene i klagen, men omgjorde ikke vedtaket. 

 

Etter at saken ble sendt til UNE, sendte klageren inn en fødselsattest utstedt i 1996. Hun la også ved fødselsattest og dåpsattest for barnet. Dåpsattesten var signert av barnets far. Klageren mente at disse dokumentene sannsynliggjorde deres identiteter.

 

 

UNE mente at vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt fordi klagerne ikke hadde fremlagt pass. UNE viste til at det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. Identitetsdokumentene som fremlegges må være pålitelige, og det stilles derfor som utgangspunkt krav om gyldig pass fra klagerens hjemland.

 

UNE påpekte at klageren i søknaden hadde opplyst at hun ikke hadde fødselsattest, men deretter hadde lagt frem en fødselsattest utstedt i 1996. UNE viste også til at barnets dåpsattest var signert av barnets far, til tross for at foreldrene ikke skulle hatt kontakt etter at barnet ble født. UNE la imidlertid ikke vekt på de tilsynelatende motstridende opplysningene, fordi de ikke hadde betydning for resultatet i saken.   

 

UNE mente at det verken var umulig eller urimelig for klagerne å skaffe gyldig pass fra hjemlandet. UNE viste til at klagerne hadde mulighet til å få utstedt pass ved ambassaden i Khartoum dersom de søkte om dette.

 

UNE viste til informasjon fra Landinfo om at eritreere som har forlatt hjemlandet ulovlig kan ha problemer med å få utstedt pass. Eritreere som forlot Eritrea etter grensen mot Etiopia ble åpnet i september 2018, ser ut til å ha problemer med å få utstedt pass fra eritreiske ambassader. UNE påpekte imidlertid at det er klagerne som må sannsynliggjøre at de ikke har mulighet til å fremlegge pass. At klagerne opplyser at de ikke kan få pass er ikke tilstrekkelig. I denne saken var det ikke lagt frem noen dokumentasjon som viste at klageren faktisk hadde forsøk å fremskaffe pass. Opplysningene om at ambassaden avslo klagerens forespørsel om pass bygget kun på hennes egen forklaring, og fikk derfor ikke avgjørende betydning. UNE viste også til at det er klagerne selv som er ansvarlig for å legge frem tilfredsstillende dokumentasjon på den oppgitte identiteten. UNE mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at det er umulig eller urimelig for klagerne å skaffe gyldig pass fra hjemlandet.

 

UNE bemerket også at økonomiske utfordringer, som for eksempel at klagerne må betale skatt til Eritrea for å få utstedt pass og at de må signere et "angrebrev", ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra kravet om pass.  

 

UNE vurderte om klagerne likevel skulle gis opphold i Norge, selv om deres identitet ikke var tilstrekkelig dokumentert. UNE viste til at klagerens 18 år gamle datter er bosatt i Norge, og at det medfølgende barnet har sin søster her. UNE påpekte imidlertid at myndighetenes behov for å vite identiteten til de personene som oppholder seg i Norge veier tungt. Dette følger blant annet av Norges forpliktelser til øvrige Schengenland, samt generelle innvandringspolitiske hensyn. UNE mente derfor at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om dokumentert identitet.

 

UNE merket seg at klageren hadde bedt om at det skulle tas DNA av henne og barnet for å sannsynliggjøre identitetene deres. UNE mente dette ikke var hensiktsmessig og viste til at en DNA-analyse kan bekrefte slektskapsforhold, men ikke nødvendigvis sannsynliggjøre klagernes identiteter.

 

UNE mente at det heller ikke forelå særlig sterke menneskelige hensyn i saken, slik dette begrepet skal forstås. Det kunne være til barnets beste at en oppholdstillatelse ble gitt, men dette kunne ikke tillegges avgjørende vekt. UNE viste til at levekårene for barn generelt er bedre i Norge enn for eritreere i Sudan, men dette gir i seg selv ikke grunnlag for oppholdstillatelse. UNE mente at et avslag ikke var uforsvarlig, og viste til at barnet bor sammen med sin mor og omsorgsperson i oppholdslandet. UNE mente at klagerne heller ikke hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at de skulle få oppholdstillatelse.