Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Bakgrunn

Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, og mente at det måtte gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse basert på "særlige grunner", se den tidligere utlendingsforskriften § 11-11 fjerde ledd (i dag § 11-12 tredje ledd). Klageren begrunnet unntaket med at hennes ektefelle hadde en sykdom som førte til betydelige fysiske funksjonshemminger. Han hadde derfor behov for hjelp til alle daglige gjøremål, samt hjelp om natten. Uten klageren ville han ha hatt behov for omfattende hjelp fra hjemmesykepleien. Klageren mottok omsorgslønn fra kommunen for arbeid fem timer i uken.

UDI viste til at klageren ikke oppfylte kravet om selvforsørgelse i utlendingsloven, se § 62 første ledd bokstav f. UDI mente at klageren heller ikke var omfattet av noen av unntakene fra dette kravet, se den tidligere utlendingsforskriften § 11-11 tredje og fjerde ledd (i dag § 11-12 tredje ledd). Søknaden hennes ble derfor avslått.

UNEs vurdering

UNE avgjorde saken i nemndmøte uten personlig oppmøte. Nemnda kom enstemmig frem til at klagen ikke skulle tas til følge. Nemnda viste til at departementet i rundskriv G-05/2017 har understreket at unntaket fra kravet om selvforsørgelse basert på "særlige grunner" bare er ment å gjelde tilfeller der det vil være særlig urimelig å forvente at utlendingen vil kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Nemnda la vekt på at selv om klageren mottok omsorgslønn for å pleie sin ektefelle, kunne ikke fem timer per uke beskrives som omfattende arbeid. Nemnda påpekte også at ektefellen fikk hjelp fra hjemmesykepleien to ganger i døgnet, og nødvendig hjelp utover dette kunne også dekkes av norsk helsevesen. Klageren hadde tidligere vært i jobb, så det ville ikke være urimelig å forvente at hun kunne få tilsvarende arbeid igjen.

Etter en samlet vurdering av alle momentene i saken, konkluderte nemnda med at det ikke ville være urimelig å forvente at klageren ville kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse.