Sammendrag: Familie
Klagerens søknad om familieinnvandring ble avslått fordi det ikke var dokumentert at hun og referansepersonen hadde bodd sammen i et etablert og fast samboerskap i minst to år.
Bakgrunn
Klageren søkte vinteren 2020 om oppholdstillatelse for familieinnvandring med norsk borger. I søknaden ble det opplyst at klageren og referansepersonen var samboere, og at de hadde vært i et forpliktende forhold siden 2016. Det ble opplyst at de hadde bodd sammen ca 2 ½ år i Canada, og ca. ett år etter dette flyttet de sammen i Norge. Klageren opplyste at hun hadde kjøpt boligen i Canada flere år før hun ble kjent med referansepersonen, og at boligen derfor var eid av henne alene. Videre opplyste klageren at de ikke kunne dokumentere samboerskapet i Canada gjennom felles regninger el.l. da hun ikke hadde hatt økonomisk behov for at referansepersonen bidro økonomisk.
UDI mente at det ikke var dokumentert at vilkåret om at samboerskapet må ha vart i minst to år var oppfylt, og avslo søknaden. UDI viste til at det ikke forelå noen dokumentasjon fra offentlige myndigheter, og heller ingen annen dokumentasjon i form av brev, regninger el. på at de hadde bodd på samme adresse. Videre viste UDI til at det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt oppholdstillatelse i Canada i den aktuelle perioden.
I klagen skrev klageren at hun og referansepersonen ikke hadde hatt noen praktisk grunn til å dele regninger siden alt var dekket, men at relasjonen for øvrig var fullt ut likestilt med ekteskapelig forhold. Vedlagt fulgte bilder fra parets samliv, samt en bekreftelse på samboerskapet fra deres nærmeste nabo i Canada.
Referansepersonen opplyste i en senere e-post at paret har gått fra hverandre, men at klageren fortsatt bor i Norge. Senere opplyste referansepersonen at klageren har returnert til hjemlandet.
UNEs vurdering
UNE var enig med UDI i at klageren ikke hadde dokumentert at hun og referansepersonen hadde bodd sammen i minst to år, og viste til UDIs begrunnelse. Opplysningene som kom frem i klagen, ga ikke grunn til en endret vurdering.
Videre bemerket UNE at det ikke var sannsynliggjort at vilkåret om at klageren og referansepersonen må ha til hensikt å fortsette samboerskapet, ville være oppfylt. UNE viste til e-posten fra referansepersonen.
Vilkårene for å få oppholdstillatelse som samboer var dermed ikke oppfylt. Det var heller ikke opplyst om forhold som gjør at det er «sterke menneskelige hensyn» i saken som tilsa at oppholdstillatelse likevel burde gis.