Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap inngått med referansepersonen høsten 2020. Referanseperson er opprinnelig fra Kosovo, men kom til Norge som barn. Han er i dag norsk statsborger. Klageren opplyste at de hadde blitt kjent gjennom felles venner i 2016.

UDI avslo søknaden fordi 24-årskravet ikke var oppfylt. UDI mente at det ikke var sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge i saken. Klageren fikk derfor heller ikke oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 eller § 49.

Referansepersonen klaget på vegne av klageren. Han skrev at han har vokst opp i Norge, og har en helt annen kultur og tradisjon enn andre i hans opprinnelige hjemland. Klageren og referansepersonen er forelsket og valgte selv å inngå ekteskapet. Familiene deres har hverken foreslått eller presset dem til å inngå ekteskap. Klageren var gravid, og de ønsket at barnet skulle bli født i Norge.

UNEs vurdering

UNE opprettholdt UDIs avslag. Formålet med 24-års kravet i utlendingsloven § 41 a er å beskytte unge personer mot ekteskap under tvang, men også under mindre alvorlige grader av press og overtalelse fra familien. UNE mente at 24-års kravet gjelder i saken.

Det kan gjøres unntak fra vilkåret hvis det er «åpenbart» at ekteskapet eller samlivet er frivillig. Terskelen er høy. Der begge har bakgrunn fra et land eller område hvor det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer, vil det være vanskelig å fastslå at ekteskapet åpenbart er frivillig. Det står i forarbeidene at lovgiveren er klar over at bestemmelsen også vil ramme frivillige ekteskap.

UNE mente at det ikke forelå nok opplysninger som tilsa at ekteskapet er åpenbart frivillig. Blant annet viste UNE til at partene hadde blitt kjent gjennom felles venner over internett, at klageren bare var 16 år da de forlovet seg, og at forlovelsen fant sted kort etter at de møtte hverandre første gang.  Klageren kommer fra en liten by, hun avsluttet videregående utdanning i 2018, men det er ingen opplysninger om at hun er i arbeid. Etter det opplyste bodde både klageren og referansepersonen med foreldrene sine.  UNE mente at dette utgjorde konkrete omstendigheter i saken som tilsier at klageren er i en risikogruppe for tvangsekteskap i Kosovo. Det var ikke tilstrekkelig at partene forsikret om at ekteskapet var frivillig, siden de kan ha vært utsatt for press til å si dette. Sett i sammenheng med at tvangsekteskap forekommer i Kosovo, og den høye terskelen for å gjøre unntak fra 24-års kravet, mente UNE at opplysningene og forsikringene i saken ikke ga grunnlag for å gjøre unntak.

Opplysningene om at klageren og referansepersonen hadde fått barn sammen, var heller ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak. UNE viste til departementets uttalelse om at det ikke skulle gjøres generelt unntak for par som hadde barn sammen. Det kunne føre til at kvinner presses inn i ufrivillig svangerskap for å omgå regelverket, og dermed undergrave hele formålet om å motvirke tvangsekteskap. Etter en samlet vurdering kom UNE til at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig, og 24-års kravet derfor måtte gjelde i saken.

Som utgangspunkt mente UNE at det er til barnets beste å vokse opp med begge sine foreldre. Likevel konkluderte UNE med at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn som tilsa at klageren skulle få tillatelse etter utlendingsloven § 49. For å anvende unntaksbestemmelsen må det foreligge spesielle og tungtveiende omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker. At barnets foreldre er bosatt i ulike land er et forhold som gjør seg gjeldende i svært mange saker hvor vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt. Det var ikke forhold i saken som tilsa at et avslag vil representere en større belastning for barnet enn det som må antas å være tilfelle i de fleste liknende saker.

UNE bemerket at det ikke antas å foreligge varige hindre for at familiegjenforening kan skje i fremtiden, og at klageren kan søke på nytt når 24-års kravet er oppfylt.