Sammendrag: EØS

Klageren flyttet til Norge i voksen alder. Han ble i 2021 dømt til fengsel i underkant av 1,5 år for alvorlig narkotikaovertredelse, simpel narkotikaovertredelse og heleri.

 

Klageren hadde ikke opparbeidet seg varig oppholdsrett. Saken ble derfor vurdert etter utlendingsloven § 122 første ledd og utlendingsforskriften § 19-29 første og andre ledd.

 

Grunnvilkårene for utvisning var oppfylt. Det ble vist til at utvisning krever at «hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det». Dessuten må klageren utgjøre en «tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn».

 

UNE pekte på at «offentlig orden» i hovedsak omfatter bekjempelse av kriminalitet og annen atferd som er i strid med tradisjonelle moralnormer. Utvisning krever likevel at klageren har forstyrret samfunnsordenen utover det enhver lovovertredelse innebærer. Atferden må utgjøre en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

 

I vurderingen ble det vist til at narkotikakriminalitet er et av hovedproblemene i det norske kriminalitetsbildet fordi det fører til en rekke andre lovbrudd og er vanskelig å bekjempe. Narkotikabruk har i tillegg store omkostninger for samfunnet. Narkotikakriminalitet utgjør i sum et betydelig samfunnsproblem. På grunn av dette mente UNE at hensynet til offentlig orden tilsa at klageren skulle utvises.

 

Videre mente UNE at klageren utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. I denne vurderingen ble det lagt vekt på at klageren tidligere hadde blitt straffet i både Norge og Sverige for flere tilfeller av narkotikaovertredelser og ulovlig kjøring. Ut fra disse omstendighetene ble det lagt til grunn at klageren hadde en lav terskel for å begå straffbare handlinger, at tidligere ilagt straff ikke hadde hatt en preventiv effekt og at arten og karakteren av lovbruddene han hadde begått så ut til å eskalere. UNE mente at klagerens atferd viste en alvorlig mangel på respekt for norske lover og regler, og at han dermed utgjorde en tilstrekkelig trussel for grunnleggende samfunnshensyn.

 

Utvisning ble ikke ansett uforholdsmessig. Det ble vist til at klageren kom til Norge i voksen alder, at han hadde hatt hele sin oppvekst, ungdomstid og deler av sitt voksne liv i hjemlandet. Han hadde derfor sterk tilknytning til hjemlandet. Klageren hadde i tillegg norsk kjæreste og barn. Hensynet til kjæresten og barnet tilsa ikke at utvisning ikke skulle skje. Det ble lagt vekt på at barnets omsorgssituasjon syntes å være godt ivaretatt av moren, og at utvisning ikke ville påvirke omsorgssituasjonen i vesentlig grad. Videre ble det påpekt at det ikke fantes holdepunkter for at barnet ville bli utsatt for uvanlig store belastninger ved utvisning av klageren.

 

Samlet sett mente UNE at hensynene som talte for utvisning måtte bli avgjørende. Klageren fikk også varig innreiseforbud. I denne vurderingen la UNE vekt på det straffbare forholdet og lengden på straffen. Videre ble det vist til at han tidligere hadde blitt straffet for lignende forhold og det viste at det var gjentakelsesfare. Alvoret av de straffbare forholdene og praksis i tilsvarende saker tilsa en varig utvisning.