Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren fikk, sammen med sin familie, innvilget beskyttelse på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria. UDI kalte tilbake klagerens og de andre familiemedlemmers oppholdstillatelser og flyktningstatus fordi de hadde fått vite at klagerens far hadde fått statsborgerskap i et tredjeland før han og familien fikk flyktningstatus som syriske borgere. UDI mente at vedtakene dermed er ugyldige fordi de bygget på uriktig faktisk grunnlag.

I klagen ble det anført at det ikke var grunnlag for tilbakekall og at et tilbakekall vil være uforholdsmessig. Det ble blant annet vist til at klageren og hans familie måtte anses som «settled migrants». Barnas tilknytning til Norge var sterk nok til at familien bør gis en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Under enhver omstendighet var familien vernet mot retur til Syria, se utlendingsloven § 73. UDI mente at det ikke var grunnlag for å endre sitt vedtak om tilbakekall og sendte saken til UNE for klagebehandling.

UNEs vurdering

UNE viste innledningsvis til at en oppholdstillatelse kan tilbakekalles hvis det følger av alminnelig forvaltningsrettslige regler, se utlendingsloven § 63 første ledd siste alternativ. I forvaltningsloven § 35 finnes det regler om omgjøring hvis et vedtak av ulike grunner er ugyldig. Et vedtak kan bli ugyldig hvis det er feil i vedtaket, for eksempel hvis det bygger på feil faktum eller det er gjort feil i saksbehandlingen.

UNE kom frem til at det var grunnlag for tilbakekall av klagerens opprinnelige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanent oppholdstillatelse fordi vedtakene er ugyldige.

UNE viste til at tillatelsene til klagerens far, som var hovedsøker, ble gitt på uriktig grunnlag. Siden klagerens tillatelser er avhengig av fars sak, ble også hans tillatelser gitt på feil grunnlag. UNE mente at det er åpenbart at klageren hverken ville fått midlertidig eller permanent oppholdstillatelse hvis utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med de faktiske forholdene.

Det klare utgangspunktet i forvaltningsretten er at vedtak som bygger på et uriktig faktisk grunnlag av vesentlig betydning, er ugyldige selv om det får negative konsekvenser for klageren. UNE kan gjøre unntak fra denne hovedregelen. Momenter som kan legges vekt på er for eksempel hvor lang tid som har gått og i hvilken grad klageren har innrettet seg etter vedtaket. UNE kom i denne saken frem til at det ikke var grunnlag for å gjøre et unntak. I sin konkrete vurdering mente UNE at klageren hadde en sterk tilknytning til Norge gjennom oppholdstid, og at han var i god tro om sitt oppholdsgrunnlag. Frem til forhåndsvarsel om tilbakekall hadde klageren dermed en berettiget forventing om å kunne bli boende i Norge. UNE bemerket at hensyn til klagerens innretning i stor grad er ivaretatt ved at han får innvilget en ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

UNE vurderte også betydningen av at det hadde gått flere år fra klageren fikk innvilget en oppholdstillatelse til han ble forhåndsvarslet. En slik tidsfaktor kan i utgangspunktet tale mot ugyldighet. Ifølge rettspraksis blir tidsfaktoren tillagt mindre vekt når et vedtak har slike feil som i denne saken. UNE viste til at det i utlendingssaker kan være helt tilfeldig når det oppdages at tillatelser har blitt gitt på uriktig grunnlag. Ofte går det lang tid før slike feil oppdages. Hvis reglene om ugyldighet skal være effektive, bør man være tilbakeholden med å legge for stor vekt på tidsforløpet. I denne saken gikk det lang tid fordi klagerens far har fortiet opplysninger om at han hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det syriske. UNE mente derfor at tidsfaktoren ikke kunne få avgjørende vekt.

UNE bemerket at klageren ikke er ansvarlig for at faren har fortiet opplysninger om at han var statsborger i et tredjeland. UNE viste så til at tilbakekall av en oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 63 første ledd og alminnelige forvaltningsrettslige regler kan skje uten hensyn til hvem som kan bebreides for de feilene som fører til ugyldighet. UNE vist i denne sammenheng til HR-2016-02017-A.

UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å trekke tilbake klagerens oppholdstillatelser (kan-skjønnet). Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles. Dette gjelder også hvis klageren har hatt langvarig opphold i Norge.

UNE viste til at oppholdstillatelsene til klageren og hans familie ble gitt fordi norske utlendingsmyndigheter hadde tillit til at foreldrene ga riktige opplysninger i sine søknader om beskyttelse. På bakgrunn av det vi vet i dag var dette ikke tilfellet. Ingen i familien ville ha fått oppholdstillatelse i Norge hvis det på vedtakstidspunktet hadde vært kjent at klagerens far også var borger av et annet land enn Syria. Tilbakekall av klagerens og familiemedlemmenes tillatelser gir også et sterkt og viktig signal overfor samfunnet. Hvis barn i slike situasjoner få beholde sine tillatelser, vil det derimot sende et uheldig signal, nemlig at det lønner seg å gi uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for å sikre at sine barn får bli i Norge.

UNE viste videre til at lovteksten i utlendingsloven § 63 ikke inneholder et vilkår eller krav om at tilbakekall skal være forholdsmessig. Rettspraksis støtter UNEs forståelse av bestemmelsen, se LB-2019-125485 og LB-2019-174436.

UNE kom videre frem til at klageren ikke er flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. I likhet med UDI tok ikke UNE stilling til om klageren har et beskyttelsesbehov ved retur til Syria. UNE la til grunn at klageren gjennom sine foreldre har rett til statsborgerskap i det andre landet, og risikovurderingen blir gjort opp mot dette landet. UNE mente at klageren ikke risikerte forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Det ble vist til at familien frivillig hadde reist dit etter at de hadde fått oppholdstillatelse i Norge. I saken var det opplyst at klageren risikerer å bli innkalt til militærtjeneste. Til dette viste UNE til UDI sin vurdering hvor det ble fremhevet at «motstand mot militærtjenestegjøring, og straff i forbindelse med militærnekting som hovedregel ikke gir grunnlag for beskyttelse. […] Et unntak kan være hvis straff for militærnektelse brukes i diskriminerende øyemed […]». Dette er etter UDIs og UNEs syn ikke tilfelle i det aktuelle landet. UNE mente at heller ikke den generelle sikkerhetssituasjonen eller andre individuelle forhold gjør at klageren bør anses som flyktning.

UNE kom frem til at det foreligger sterke menneskelige hensyn i saken.

UNE la særlig vekt på at klageren er et barn. Det skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. I tillegg skal det legges vekt på barnets alder, helsesituasjonen, behovet for stabilitet og kontinuitet, omsorgssituasjonen, tilknytning til hjemlandet og den sosiale og humanitære situasjonen ved retur.

UNE viste her til at klageren hadde en oppholdstid i Norge på mer enn 6 år. Han hadde også gått på skole i flere år. Dermed tilsier klagerens oppholdstid alene at det foreligger sterke menneskelige hensyn i saken. I sin vurdering la UNE til grunn at klageren bor sammen med sine foreldre som er gode omsorgspersoner, at han snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter og fremstår som godt integrert i lokalsamfunnet med et stort nettverk. UNE la også til grunn at nettverket i returlandet er begrenset.

Som innvandringsregulerende hensyn la UNE blant annet vekt på at klagerens foreldre aktivt hadde motvirket en avklaring av deres identitet.

Etter en samlet vurdering kom UNE frem til at hensynet til barnets beste må veie tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene. UNE innvilget derfor klageren en ny midlertidig oppholdstillatelse.