Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte familieinnvandring med sin far (referansen) som hadde oppholdstillatelse som flyktning i Norge. Hun var på dette tidspunktet over 18 år. Hennes mor og søster hadde også søkt familieinnvandring og fått innvilget sine søknader. UDI avslo søknaden fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. For moren og den mindreårige søsteren var det ikke blitt stilt krav til underhold fordi faren var flyktning. I klagen til UNE mente klageren at siden hun var siste medlem av familien som hadde levd sammen i husstandsfellesskap i hjemlandet, måtte det gjøres unntak fra underholdskravet. Hun var avhengig av familiens forsørgelse. Hun hadde en kronisk sykdom gjorde at hun trengte fysisk hjelp i dagliglivet.

UNEs vurdering

UNE viste til at et forsørget barn over 18 år på visse vilkår kan få oppholdstillatelse, se utlendingsforskriften § 9-7 (1) bokstav b. Samtidig kunne barn under 21år få oppholdstillatelse dersom begge foreldrene hadde oppholdstillatelse som ektefeller etter utlendingsloven § 40. Dette gjaldt borgene av land som hadde tiltrådt Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961. Se utlendingsloven § 42 fjerde ledd. Underholdskravet gjaldt uansett hvilken av disse to bestemmelsene man vurderte. I denne saken mente UNE det ikke var nødvendig å ta stilling til om klageren oppfylte vilkårene i en av disse bestemmelsene fordi kravet til dokumentert sikret underhold uansett ikke var oppfylt.

UNE viste til at underholdskravet var delt i tre; krav til fremtidig inntekt, krav til senere inntekt og krav om at referansepersonen ikke hadde ikke har mottatt sosialstønad de siste tolv månedene. Klageren oppfylte ikke kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen hadde fått jobb og hadde jobbet de siste månedene, men det var ikke fremlagt arbeidsavtale for å sannsynliggjøre at han ville tjene nok fremover i tid. Hans tidligere inntekt var heller ikke høy nok. UNE vurderte deretter om det kunne gjøres unntak fra underholdskravet i denne saken.

UNE kunne gjøre unntak når «særlig sterke menneskelige hensyn» talte for det, se utlendingsforskriften § 10-11 første ledd. Bestemmelsen var ment for helt spesielle tilfeller der det ville være klart urimelig å avslå en søknad. Klagerens situasjon måtte derfor skille seg fra situasjonen til andre klagere i sammenlignbare saker for at UNE kunne gjøre unntak fra underholdskravet. Lovgiver hadde bestemt at underholdskravet skulle gjelde for personer som omfattes av de to bestemmelsene også i tilfeller hvor vedkommende blir alene igjen i hjemlandet uten foreldre, voksne søsken eller ektefelle. Det at referansen ikke kunne oppfylle underholdskravet fordi han nylig hadde kommet til Norge, kunne heller ikke tillegges avgjørende vekt. Dette vil gjelde i de fleste tilsvarende saker.

 Klagerens situasjon skilte seg ikke betydelig fra situasjonen til andre klagere i sammenlignbare saker. UNE hadde forståelse for at klageren ønsket å bo med familien sin, men dette var ikke et forhold som alene ga grunnlag for opphold. Det at klageren var i en vanskelig situasjon i hjemlandet var også tilfelle i en rekke liknende saker. Hensynet til mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag talte imot å gi opphold på grunn av dette. UNE viste videre til at klageren hadde annen familie i hjemlandet som kunne bistå henne. Det var videre ikke dokumentert at hun ikke kunne få oppfølging for sine helseproblemer i hjemlandet. UNE la til grunn at det ville vært best for den mindreårige søsteren å ha klageren hos seg, men viste til at hun ble godt ivaretatt av foreldrene og helsevesenet i Norge. Familien hadde også mulighet til å besøke klageren i hjemlandet. Etter en samlet vurdering kom UNE til at det ikke forelå særlig sterke menneskelige hensyn som ga grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet. Klageren fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelse.