Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Da klageren søkte beskyttelse i Norge oppga hun at hun var palestiner født i Irak, og at familien fikk problemer i Irak og flyttet til Syria. Da klageren kom til Norge, hadde hennes foreldre og søsken allerede oppholdstillatelse her. Klageren ble først registrert som irakisk borger. Etter henvendelse fra henne selv, ble dette senere endret til at hun var statsløs.

UDI ga klageren oppholdstillatelse basert på at hun var statsløs palestiner fra Irak. Hun fikk senere norsk statsborgerskap på grunnlag av de samme identitetsopplysningene.

Ved en senere billedsammenlikning av fotoer i utlendingsmyndighetenes datasystem (DUF) fikk UDI treff på en person registrert med andre identitetsopplysninger og jordansk statsborgerskap. Det gikk frem at denne personen tidligere hadde fått visum flere ganger. Kort etter det siste visumet hadde klageren søkt om beskyttelse i Norge.

UDI gjennomførte deretter en verifisering av klagerens identitet via ambassaden i Amman. Klageren ble gjenfunnet i jordanske registre, hvor det gikk frem at hun er jordansk statsborger.  

Etter å ha forhåndsvarslet klageren, besluttet UDI å trekke tilbake klagerens statsborgerskap fordi hun hadde fått innvilget oppholdstillatelse og senere statsborgerskap på grunnlag av uriktige opplysninger. UDI vedtok også å utvise klageren med varig innreiseforbud.

UNEs vurdering

Under nemndmøtet forklarte klageren seg om bakgrunnen for at de hadde reist til Syria og senere til Jordan, og at det var hennes ektefelle som hadde skaffet de jordanske passene. Hun fastholdt at hun ikke trodde hun hadde vært borger hverken av Irak eller Jordan.

Nemnda mente at klagerens forklaringer på de ulike navn, datoer og identitetsopplysninger i dokumentene ikke var troverdige. Hun ble heller ikke trodd på at hun ikke selv var kjent med at hun var jordansk borger. Nemnda viste blant annet til at landinformasjonen var tydelig på at det er krav om personlig fremmøte for utstedelse av pass i Jordan, at det ikke kan skje via fullmakt og at det er utelukket at pass kan skaffes ved hjelp av korrupsjon. Nemnda mente dermed at klageren var kjent med at hun var jordansk borger da hun søkte om opphold i Norge, og at hun bevisst hadde holdt tilbake opplysninger om dette til norske myndigheter.

Nemnda var enig med UDI i at de uriktige opplysningene om klagerens identitet var vesentlige for vedtakene om oppholdstillatelse og senere statsborgerskap. Hun ville mest sannsynlig ikke fått oppholdstillatelse hvis norske myndigheter hadde vært kjent med at hun var borger av Jordan.

Grunnvilkåret for å kalle tilbake statsborgerskapet var dermed oppfylt

Vurdering av om det er et uforholdsmessig tiltak å tilbakekalle statsborgerskapet

Nemnda viste til at klageren aktivt har benyttet seg av mer enn én identitet og at lovgiver har uttalt at det da skal svært mye til for at et tilbakekall er uforholdsmessig. Videre bemerket nemnda at hun hadde gitt grovt uriktige opplysninger, og at hun ikke hadde bidratt til å oppklare saken. Selv om klageren hadde en samlet botid i Norge på i underkant av 10 år, var hun godt voksen da hun kom til Norge, og hadde bodd størstedelen av sitt liv utenfor Norge. Nemnda var enig med UDI i at lang botid i seg selv ikke var nok for å forhindre tilbakekall, og at det også skal legges vekt på om tilknytning til Norge og graden av integrering gjennom blant annet deltakelse i arbeidslivet, utdanning og personens norskkunnskaper. Hun ble ansett å fortsatt ha god kjennskap til hjemlandets språk og kultur. Det at klageren har søsken og annen familie med oppholdstillatelse i Norge, ble ikke tillagt særlig vekt i motsetning til relasjoner til ektefelle og mindreårige barn. Ingen av sistnevnte har oppholdstillatelse i Norge.

Sammenliknet med andre saker mente nemnda at den totale saksbehandlingstiden i denne saken ikke skilte seg vesentlig fra andre saker om tilbakekall av statsborgerskap. Klageren ville heller ikke bli statsløs ved tilbakekall av det norske statsborgerskapet siden hun fortsatt har jordansk statsborgerskap. Nemnda mente heller ikke at opplysningene om klagerens  helseutfordringer var av et slikt alvor at det gjorde et tilbakekall uforholdsmessig.

Konklusjon:

Klagerens norske statsborgerskap ble kalt tilbake. Nemnda mente at det ikke var aktuelt å gi klageren en ny tillatelse, og vedtaket om utvisning med varig innreiseforbud ble også opprettholdt. Det samme gjaldt vedtaket om innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS).