Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle, fordi ekteskapet ble inngått da klageren var 14 år, og ekteskapet dermed ikke anerkjennes i Norge. UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at oppholdstillatelse likevel skulle gis.
Bakgrunn:
Klageren søkte om oppholdstillatelse ved den norske ambassaden i Amman i 2021. Hun søkte om familieinnvandring med en seks år eldre mann som ble opplyst å være hennes ektefelle. Han hadde kommet til Norge i 2015, fikk oppholdstillatelse i 2016, og har nå permanent oppholdstillatelse. Det ble opplyst at klageren hadde giftet seg med referansepersonen i 2013. De hadde blitt kjent med hverandre gjennom internett, og fått foreldrenes godkjenning til å gifte seg. Siden referansepersonen da oppholdt seg i et tredjeland (Jordan), foregikk vigselen via videosamtale, der partenes foreldre og en imam deltok.
UDI avslo søknaden og viste til at ekteskapsinngåelsen fant sted da klageren var så ung at det støter mot norsk rettsorden (ordre public) å anerkjenne ekteskapet. UDI mente at avslaget ikke var en krenkelse av retten til familieliv etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8, siden klageren fortsatt var ung og paret ikke hadde barn sammen.
UNEs vurdering
UNE bemerket at et ekteskap inngått i utlandet i utgangspunktet skal anerkjennes i Norge dersom det er gyldig inngått i vigselslandet. Et ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom det det åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public). Etter en instruks (GI-13/2016 fra Justis – og beredskapsdepartementet) skal det som hovedregel legges til grunn en nedre aldersgrense på 16 år.
Siden klageren var 14 år på vigselstidspunket, anerkjennes ekteskapet i utgangspunktet ikke i Norge. Unntaksvis kan et ekteskap likevel anerkjennes selv om én av ektefellene var under 16 år. Ved vurderingen legges da vekt på om ektefellene var jevnbyrdige i alder og utvikling, alder ved vigselstidspunktet, tiden som har gått siden ekteskapsinngåelsen og om de har felles barn.
UNE la ikke vekt på at partene hadde vært gift i mer enn syv år på vedtakstidspunktet. De hadde kun bodd sammen en kort periode fra klageren var 15 til 16 år, de har ikke barn sammen og klageren er fortsatt ung. UNE bemerket også at partene hadde ventet mer enn fire år med å søke om familiegjenforening uten at det var oppgitt noen grunn til det. Partene hadde ikke bodd sammen etter at klageren fylte 18 år. UNE konkluderte med at ekteskapet ikke kunne anerkjennes etter norsk rett, og dermed ikke danne grunnlag for familieinnvandring. UNE var også enig med UDI i at avslaget ikke utgjør et brudd på EMK artikkel 8.
UNE så hen til opplysningene om at ekteskapet var inngått i tråd med partenes religion og tradisjon, og at de opplevde det som slitsomt å være fra hverandre. Uten å ta stilling til om dette kan karakteriseres som «sterke menneskelige hensyn», mente UNE at avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn uansett tilsier at søknaden avslås. UNE viste til respekten for andre regler i loven og de samfunnsmessige konsekvensene av at mange andre lignende søknader også må innvilges. UNE presiserte at det må foreligge spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker for å innvilge søknaden etter unntaksbestemmelsen, og mente at det ikke forelå slike i saken.