Sammendrag: Arbeid

Bakgrunn

Klageren hadde vært i Norge i flere år som student, og søkte nå om midlertid oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker. Han skulle arbeide som brukerstyrt personlig assistent (BPA). Vedlagt søknaden var blant annet vitnemål, arbeidskontrakt, CV, kopi av pass, brev fra arbeidsgiver og arbeidstilbudsskjema.

 

UDI avslo søknaden fordi vilkårene om relevans og autorisasjon ikke var oppfylt, se utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-1 første ledd.

 

I klagen påpekte klageren blant annet at stillingen som BPA ikke krever autorisasjon. Han la frem bekreftelse fra NOKUT på dette. Han fortalte også at han var utdannet sykepleier fra hjemlandet, og at han forsørget kone og to barn i Norge. Det ville bli vanskelig for ham å finne arbeid i hjemlandet.

 

UNEs vurdering

UNE påpekte at for å få oppholdstillatelse til å arbeide i Norge som faglært arbeidstaker må en rekke vilkår være oppfylt. Det stilles blant annet krav til kompetanse, arbeidet utlendingen skal utføre og til lønns- og arbeidsvilkår. Dette følger av utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-1. Det er et krav at kompetansen er relevant for stillingen. Det betyr at hoveddelen av arbeidsoppgavene i den tilbudte stillingen krever kompetanse som faglært, og at klageren har nettopp denne kompetansen. Det at man har en faglært kompetanse som er nyttig eller positivt for arbeidet, betyr ikke at kompetansen er relevant i utlendingsforskriftens forstand. Det avgjørende er om klagerens faglærte kompetanse er nødvendig for å utføre jobben.

 

UNE mente at klageren var faglært, og viste til hans sykepleierutdanning. UNE mente imidlertid at det ikke var sannsynliggjort at det var nødvendig med faglært kompetanse for stillingen som BPA. UNE vurderte likevel om det var arbeidsoppgaver i den tilbudte stillingen som tilsa en annen vurdering. Etter en konkret vurdering mente UNE at det ikke var sannsynliggjort at hoveddelen av arbeidsoppgavene krevde faglært kompetanse. Flere av oppgavene kunne beherskes etter opplæring, og det at klagerens faglærte kompetanse var nyttig for arbeidet, og at klagerens arbeidsgiver ønsket å lønne ham som faglært, betydde ikke at hoveddelen av arbeidsoppgavene i stillingen faktisk krevde faglært kompetanse. Klagen ble derfor avslått.

 

Selv om vilkårene for arbeidstillatelse ikke er oppfylt, kan UNE i noen tilfeller gi oppholdstillatelse dersom "sterke menneskelige hensyn" tilsier det, eller klageren har "særlig tilknytning" til Norge. Reglene om dette står i utlendingsloven § 38 og i utlendingsforskriften kapittel 8.

 

UNE merket seg at klageren hadde vært i Norge i flere år som student. Oppholdstillatelser som student gir imidlertid ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og denne typen oppholdstid vektlegges derfor ikke.

 

UNE vurderte videre situasjonen for klagerens barn. Hans kone og eldste barn hadde tidligere hatt opphold i familieinnvandring med klageren, mens det yngste barnet var født her. UNE skrev blant annet at det beste for barna var å være sammen med begge sine foreldre, men at dette ikke nødvendigvis trengte å skje i Norge. UNE anså ikke den humanitære eller sikkerhetsmessige situasjonen på Filippinene for å være slik at familien ikke kunne bosette seg der. Videre mente UNE det ikke var holdepunkter for at familielivet ikke kunne videreføres på Filippinene. UNE viste til at barns tilknytning til Norge skal tillegges vekt, men mente at barna var i en slik alder at deres nærmeste tilknytning var til foreldrene.  UNE påpekte også at det at arbeidsmarkedet i Norge var bedre enn i hjemlandet, ikke kunne være avgjørende i vurderingen av sterke menneskelige hensyn. UNE viste til at dette gjelder svært mange som søker om oppholdstillatelse i Norge. Klagen ble dermed avslått.