Sammendrag: Arbeid
Klageren fikk ikke midlertidig oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse i stillingen klageren var tilbudt.
Bakgrunn
Klageren hadde vært i Norge i flere år som student og faglært arbeidssøker. Han søkte om midlertidig opphold som faglært arbeidstaker, for å arbeide som industrirenholder. Vedlagt søknaden var blant annet arbeidstilbudsskjema, oppdragsbekreftelse og CV.
UDI avslo søknaden fordi de mente stillingen ikke krevde faglært kompetanse, samt at klageren ikke var tilbudt høy nok lønn. I klagen forklarte klageren at stillingen krever avansert utdanning, spesielle ferdigheter og lang erfaring. Hans analytiske egenskaper var avgjørende for at han ble tilbudt stillingen, og han ikke ville fått den uten utdannelsen han hadde tatt i Norge. Klageren ville bruke arbeidserfaringen til å bli kjent med fiskeindustrien, og planla å ta en doktorgrad innen fagområdet.
UNEs vurdering og konklusjon
UNE mente at klageren var faglært, og viste til hans mastergrad fra et norsk universitet. UNE viste til at en oppholdstillatelse som faglært stiller krav om at klagerens kompetanse er relevant for stillingen. Det betyr at hoveddelen av arbeidsoppgavene i den tilbudte stillingen krever kompetanse som faglært, og at klageren har nettopp denne kompetansen. Det at man har en faglært kompetanse som er nyttig eller positivt for arbeidet, er ikke tilstrekkelig. Se utlendingsforskriften § 6-1 første ledd bokstav a.
UNE var enig i UDIs vurdering, om at det ikke var nødvendig med faglært kompetanse i det arbeidet klageren var tilbudt. Det var ingen informasjon i saken som tilsa at denne stillingen krevde kompetanse som faglært. Det forelå ingen detaljert oversikt over arbeidsoppgavene, eller hvor mye tid klageren skulle bruke på de ulike oppgavene. Klageren skulle heller ikke ha noen overordnet stilling. UNE påpekte at det at klagerens kompetanse eventuelt var nyttig for arbeidsgiveren, ikke betydde at det var nødvendig med faglært kompetanse for å utføre jobben. Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, som tilsa at klageren likevel kunne få en oppholdstillatelse etter utlendingslovens § 38.