Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge fordi hun ikke var et forsørget barn. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring. UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for oppholdstillatelse var oppfylt.
Bakgrunn
Klageren søkte om familieinnvandring med sin forelder (referansepersonen). Hun la blant annet ved en uttalelse fra et nært familiemedlem i hjemlandet som fortalte at referansepersonen sendte penger til familien der. Klageren forklarte at hun bodde hos familiemedlemmer i hjemlandet. Hun fortalte også at hun hadde tatt høyere utdanning.
UDI avslo søknaden og mente at klageren ikke kunne anses for å være et forsørget barn som fortsatt skulle være en del av referansepersonens husstand. UDI viste blant annet til at klageren ikke hadde bodd med referansepersonen siden referansepersonen flyttet til Norge.
I klageomgangen påpekte klageren at hun oppfylte vilkårene fordi referansepersonen og søsknene var i Norge, og klageren ble forsørget av referansepersonen. Klageren mente hun var del av referansepersonens hushold fordi referansepersonen hele tiden sendte penger til henne. Klageren la også frem dokumentasjon på at hun hadde en mildere psykisk lidelse og hadde behov for hjelp av voksne personer.
UNEs vurdering og konklusjon
UNE mente at klageren ikke kunne anses å være et forsørget barn som fortsatt skulle være en del av referansepersonens husstand, slik utlendingsforskriften beskriver dette. Klageren var over 20 år og hadde ikke bodd med referansepersonen siden før referansepersonen kom til Norge. Eventuell økonomisk bistand var ikke tilstrekkelig til å bli ansett som et forsørget barn i forskriftens forstand. Klageren hadde også tatt høyere utdanning og hadde planer om å fortsette utdanningen.
UNE vurderte ikke om klageren av medisinske grunner var helt avhengig av personlig omsorg fra forelderen i Norge, eller om hun hadde sin andre forelder i hjemlandet, fordi klageren uansett ikke ble ansett som et forsørget barn. Opplysningene om klagerens helsesituasjon ble derfor vurdert i forbindelse med utlendingsloven § 49. Etter denne bestemmelsen kan UNE, selv om vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt, gi oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse for å unngå at regelverket i spesielle tilfeller fører til urimelige avgjørelser.
Når det gjaldt opplysningene om at klageren ville bli helt uten foreldre og søsken dersom hun ikke fikk oppholdstillatelse, mente UNE at en avveining av anførslene opp mot innvandringsregulerende hensyn uansett tilsa at det ikke skulle gis en tillatelse. UNE viste til at bestemmelsen ikke var ment å omfatte forhold som ville gjelde for et stort antall søkere. Det måtte som utgangspunkt foreligge spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skilte klagerens sak fra et større antall saker. Klageren var i dag over 20 år gammel, og voksen. Hun hadde ikke bodd sammen med referansepersonen på mange år, men bodde sammen med et nært familiemedlem. Det var ingen opplysninger i saken om at klageren ikke kunne fortsette å bo hos dette familiemedlemmet. UNE mente derfor at klageren ikke var i et avhengighetsforhold til referansepersonen som tilsa at hun likevel skulle få en oppholdstillatelse.
UNE vurderte deretter klagerens oppgitte helseproblemer. UNE mente at en avveining av disse opplysningene opp mot innvandringsregulerende hensyn tilsa at klageren ikke fikk en oppholdstillatelse. Det var relativt mange søkere som opplyste om mentale lidelser. En rekke av disse søkerne fylte imidlertid ikke vilkårene for oppholdstillatelse, slik som klageren ikke fylte vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav b. Med utgangspunkt i at like saker skal behandles likt, ville en oppholdstillatelse i denne saken bety at det ville måtte gis tillatelser i en rekke andre saker. Klagen ble dermed avslått.