Sammendrag: Visum
Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.
Bakgrunn
Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket for å reise sammen med sin ektefelle (EU/EØS-borger) som turist til Norge. UDI avslo søknaden etter visumforordningen artikkel 1 nr. 2 og EU-direktiv 2004/38/EF og viste til at det ikke var sannsynliggjort at klagerens ektefelle ville utøve sine rettigheter og reise som turist til Norge i en tid med omfattende reiserestriksjoner pga. Covid-19. UDI viste også til at det ikke var sannsynliggjort at klagerens ektefelle ville utøve sine rettigheter ved å bosette seg i Norge, uten å ha fått noe jobbtilbud eller lagt fram dokumentasjon på at hun kunne forsørge seg selv.
I klagen ble det bedt om at avslaget ble omgjort fordi klageren og ektefellen kunne forsørge seg selv og hadde et ønske om å reise til Norge.
UNEs vurdering
Etter å ha mottatt bekreftelse fra ekteparet på at de ønsket å reise til Norge samt oppdaterte flybilletter som dokumenterte dette ønsket, omgjorde UNE avslaget. Basert på flybillettene mente UNE det var sannsynliggjort at ekteparet ville reise sammen til Norge som turister. UNE bemerket at reiserestriksjonene pga. Covid-19 var blitt betydelig lettere i løpet av det ene året som var gått siden UDIs vedtak.
UNE bemerket også at det ikke var noe krav til jobbtilbud eller dokumentasjon på at ekteparet kunne forsørge seg selv for at de skulle kunne reise sammen til Norge.